Om lag 80 deltakere fulgte NROFs webinar om forsvarsvilje den 28. april med Forsvarets sjefssersjant Rune Wenneberg og oberst Terje Bruøygard.
PP/OLE KRISTIAN HAAGENRUD
Forsvarsvilje er essensielt for enhver nasjon. NROFs formål er å støtte opp under Forsvaret og forankre forsvarsviljen. Dette er noe samtlige av forbundets aktiviteter støtter opp under i en eller annen form, men et webinar dedikert å forklare forsvarsvilje, treffer naturligvis ekstra godt.
For å belyse tematikken stilte Forsvarets sjefssersjant Rune Wenneberg og oberst Terje Bruøygard opp og delte velvillig av sine refleksjoner og betraktninger.
Først ut var Terje Bruøygard, som innledet med at det er vanskelig å definere forsvarsvilje og hva dette faktisk er.
– For å forstå forsvarsvilje, må en forstå krig. Krig kan kalles en forlengelse av politikk, og med det en kamp mellom viljer, sa Bruøygard i sin innledning – og fortsatte med å forklare hva han la i begrepet krig, og hva som kan forårsake dette.
Han pekte videre på at i en krig er antall fartøy, plattformer og mennesker naturligvis faktorer, men fremhevet treningsstandarden som viktigst.
– Forsvaret utdanner, trener og øver på forsvaret av landet. Det er noe avhengig av utstyr, en del av kompetanse, men ikke minst av tid. Det tar tid å bli gode som tropp, kompani, bataljon og så videre. Våpenteknologi er viktig, og her går utviklingen raskt. Det er vesentlig å ha moderne teknologi, men ikke nødvendigvis siste skrik. En krig vil aldri vinnes av en plattform alene.
Vilje og kampvilje
Vilje handler i følge obersten om hvordan man i fred innretter seg med et nødvendig forsvar som kan sikre landet mot en fremtidig krise og krig. Kampvilje beskriver han som den indre motivasjonen som gjør at soldatene fortsetter kampen. Motstandsvilje bruker Bruøygard som et begrep på samfunnets totale evne til å stå imot en invasjon.
– Dette utgjør sammen alt som viljemessig kreves for å forsvare oss, sa Bruøygard etter å ha forklart begrepene nærmere for webinarets deltakere.
Økonomien viser at Forsvaret får en stadig mindre andel av statsbudsjettet. Bruøygard pekte på at Forsvaret fikk 15 prosent på 1960-tallet og åtte prosent i 1994 mot rundt fire prosent i dag.
– Dette viser for meg at forsvarsviljen kanskje ikke står like sterkt som vi liker å tro. For oss i Forsvaret er det vår fordømte plikt å slåss så lenge vi må. Samtidig må samfunnet fungere for å understøtte både samfunnsviktige funksjoner og Forsvaret. Dette krever forsvarsvilje. Den stopper nok ofte lenge før den fysiske evnen har utløpt. Men for å fritt sitere Ibsen: Viljens plikter stopper ei der evnen svikter, avsluttet oberst Terje Bruøygard.
Kampvilje
Forsvarets sjefssersjant Rune Wenneberg overtok ordet, og fokuserte på kampvilje, altså hvorfor vil soldater slåss.
– Det er ulike motivasjoner knyttet til kampvilje. Vi ser at russerne i Ukraina har kadaverdisiplin, det vil si at de er mer redde for egen organisasjon enn fienden. De ønsker egentlig ikke å være der, men frykter konsekvensene, sa Wenneberg.
Han trakk frem fire faktorer for kampvilje. Frykt som ovenfor, men også sinne – det å hate motstanderen – er en av disse.
– Det er ikke slik vi skal det det. Det er et brudd mot våre verdier og det vi står for. Saken derimot, eksempelvis det å forsvare landet, det er en sterk driver som bygger kampvilje. Men det er egentlig ikke saken som er det viktigste når man ligger i skyttergraven og kulene flyr. Her det heller skam som gjelder, og frykten for å svikte fellesskapet rundt en selv, forklarte sjefssersjanten kort oppsummert.
I tillegg mener han at seleksjon er svært viktig, lederskap er særdeles viktig i strid, og at dette er limet som skal få det hele til å fungere.
Verneplikten
NROFs president Jørn Buø var ordstyrer under webinaret, og utfordret både Wenneberg og Bruøygard med spørsmål om verneplikten, og om hvorvidt nasjonen er tjent med at flere gjennomfører førstegangstjenesten – med tanke på forsvarsviljen og totalforsvaret.
– De vernepliktige og personellet generelt er vår skattekiste, og den bruker vi nok en litt for liten andel av, noe som også frarøver oss muligheten til å bygge større reserver. Samtidig får vi gjennom seleksjonen dyktige soldater som kommer raskere til skudd enn i «gamle dager» hvor man også hadde umotiverte mannskaper inne, var blant Terje Bruøygards svar.
Rune Wenneberg pekte på noe av det samme i sitt svar, men poengterte at det var en kvalitetsreform å redusere antall vernepliktige, slik at den totale motivasjonen hos tjenestegjørende gikk opp. Antallet kan likevel med fordel økes noe, mente han.
– Vi kan helt sikkert øke til 15 000 eller flere årlig, uten å gå på akkord med kvaliteten på folka. En økt vernepliktmasse med andre funksjoner kan frigjøre egnede avdelinger til å påføre fiendtlige avdelinger tap ved krig. Vi ser at HV kommer til å fungere dersom krigen kommer, og vi ser hvordan det fungerer i Ukraina, poengterer Wenneberg.
Bruøygard forklarte også at man i Norge ikke har en kultur for å bygge beredskapslagre, og siktet blant annet til hvordan dette slo ut under pandemien.
– Brenner huset, så er det for sent å skaffe forsikring. Det er viktig å ha en åpen debatt om hvordan vi skaper forsvarsvilje og en interesse for tematikken. Det vil gi en godt utdannet befolkning, gitt at forsvarsdebatten blir folkelig og forståelig for folk flest.
Forsvaret må kontrollere væpnet motstand
I lys av motstanden man ser fra det ukrainske folk ble de to innlederne bedt om å dele sine tanker rundt hvordan sivilsamfunnet kan bidra i kamp, uten å være i veien for de stridende styrkene.
– All motstand må og skal være kontrollert av Forsvaret. Det betyr ikke at vi ikke kan se på potensialet blant villige sivile. Vi ser at det fungerer i Ukraina. Men det må ligge en plan og kontroll til grunn. Jeg håper dette er noe Forsvarskommisjonen kan se på utnyttelsen av i sitt arbeid, sier Rune Wenneberg.
Terje Bruøygard er enig med sjefssersjanten, og poengterer at man er nødt til å ha en statsstyrt maktbruk.
– Hvis ikke risikerer vi å komme ut på den andre siden som et land jeg ikke vil være bekjent av, sa han.
