Kremls katastrofale tap i Ukraina kan resultere i det føderale Russlands kollaps. Det mener tidligere øverstkommanderende for US Army Europe, pensjonert generalløytnant Ben Hodges i denne kronikken. Hodges er også seniorrådgiver for den USA-baserte menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights First.
PP/BEN HODGES
Det blir i økende grad klart at Ukraina kommer til å vinne denne krigen, og at Kreml står overfor en historisk tillitskrise. Jeg tror faktisk at det er en reell mulighet for at Vladimir Putins avdekkede svakheter er så alvorlige at de kan være begynnelsen på slutten – ikke bare for hans regime, men for det føderale Russland.
Dette enorme imperiet, som omfatter flere enn 120 etniske grupper, står på ustøe føtter, og – som det berømte Hemingway-sitatet sier – dets kollaps kan innledningsvis være gradvis, men raskt utvikle seg til en brå, voldsom og ukontrollerbar hendelse.
Hvis vi forsømmer å forberede oss på denne muligheten, på samme måte som vi forsømte å forberede oss for kollapsen i Sovjetunionen, kan det føre til en enorm geopolitisk ustabilitet.
Det er tre faktorer som kan lede til den russiske føderasjonens kollaps. Den første er et sammenbrudd i den russiske befolkningens tillit til den russiske hæren, som tradisjonelt har vært kjernen i Kremls legitimitet. Dens ydmykelse i Ukraina er nå nesten komplett, med den stolte Svartehavsflåten fremdeles i skjul bak Krym, for redd til å gå til angrep mot et land som ikke engang har en marine.
Russiske menn, en gang lokket av militære lønninger, skyr rekruttering – vel vitende om skjebnen som venter dem på slagmarken. Dette har forsterket den uforholdsmessig store skjev-rekrutteringen av etniske minoriteter fra Tsjetsjenia og andre folkegrupper fra ytterkanten av føderasjonen – de enkleste gruppene å bruke som kanonføde. Dette har skapt en misnøye som ikke så lett blir glemt.
Dersom militante tsjetsjenere skulle bestemme seg for å starte en ny uavhengighetskrig, hvor skulle Putin finne de militære ressursene til å bekjempe den, nå som han har bundet opp så mye i Ukraina? Han er uten tvil klar over at hvis en slik krig ble vunnet raskt og bestemt av tsjetsjenerne, så kunne det føre til en bølge av liknende opprør over hele føderasjonen.
Den andre faktoren er at skaden som er påført den russiske økonomien, har vært ødeleggende stor for en befolkning på 144 millioner mennesker. Tapet av energimarkeder, som kompenserte for landets mangel på moderne industri, kan ikke reverseres. Europeiske regjeringer kommer ikke påny til å gjøre seg avhengige av Nord Stream 1, etter å ha sett hvor lett rørledningen kan stenges, og er i ferd med å gjøre langsiktige investeringer i hjemlig energiforsyning.
Russland har også vært avhengig av våpeneksport, men hvilken stat kommer til å være interessert i å kjøpe landets utstyr eller våpen etter krigen i Ukraina? En slik økonomisk krise kan holdes gående i månedsvis i et feilaktig håp om at salget en dag vil ta seg opp igjen – men selv i Russland har håpets brønn en bunn.
Dette bringer oss til den tredje faktoren, Russlands sparsomme befolkning. For selv med et landområde som er 70 ganger større enn Storbritannia, har Russland bare to ganger flere innbyggere. Disse tallene gjør det vanskelig å oppnå samfunnssolidaritet i gode tider, men nå, med den svake stillingen til sentralmakten, kan enhver følelse av nasjonal identitet raskt smuldre opp.
Vestlige sanksjoner kommer til å tvinge Moskvas eliter å gjøre vanskelige økonomiske avveininger. De vil uunngåelig redde middelklassen i hovedstaden, som utgjør en mer umiddelbar trussel mot staten, på bekostning av minoritetsbefolkningen i føderasjonens delrepublikker.
Sett på denne måten har det vært sjokkerende lite diskusjon om den potensielle slutten på den russiske føderasjonen. Vi burde stille vanskelige spørsmål nå, for at de ikke skal bli kastet på oss senere.
Hvordan ville dette for eksempel utspille seg i et land som har betydelige lagre av atomvåpen og få maktsentre? Hvem ville hente ut atomvåpen? Hvordan unngår vi spredning av våpen og militante til de baltiske statene? Er en stor intern konflikt uunngåelig, eller kan kollapsen begrenses til en politisk kontekst?
Til sammen utgjør disse dilemmaene en svært betydelig utfordring for Vesten. Gjør vi feil kan vi stå ansikt til ansikt med en katastrofe. Vår manglende forberedelse til den siste russiske kollapsen for rundt 30 år siden, og den interne uroen som fulgte i dens kjølvann, førte uten tvil til Putins presidentskap. Vi kan ikke risikere å være uforberedt en gang til.
Denne teksten er tidligere publisert på Facebook-forumet “Volunteer Info Group”, som deler informasjon og analyser om krigen i Ukraina, og er oversatt til norsk av Pro Patria.
