For å forstå hva som har ført til tragedien som nå utspiller seg, må vi se på historien til Ukraina og Russland etter Sovjetsamveldets oppløsning i 1991. Russland har de siste 30 årene gjennomført en rekke militære operasjoner og kriger som nærmest har gått upåaktet hen både i Vesten og resten av verden.
PP/ARVE H. LAURITZEN
Videre er det viktig å prøve å forstå hvordan Putin har vært i stand til å gjøre Russland om til et mer og mer autoritært samfunn, hvor all makt gradvis har blitt konsentrert hos den russiske presidenten og hans nærmeste, lojale rådgivere.
Selvstendighet
Da Sovjetunionen ble oppløst, erklærte Ukraina seg som en selvstendig republikk, dette skjedde den 24. august 1991 – etter at 90 prosent av befolkningen hadde stemt for uavhengighet. Leonid Makarovytsj Kravtsjuk ble valgt som Ukrainas første president den 5. desember 1991, og satt i embetet fram til 19. juli 1994.
Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, dette til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere. Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt. Om lag 250 000 Krim-tatarer og deres etterkommere returnerte til Krim etter at Ukraina ble selvstendig.
Russland krevde å fortsatt ha kontroll over Svartehavsflåten, som var stasjonert i Sevastopol på Krimhalvøya. Etter en lengre dragkamp mellom de to landene, kom de i 1997 fram til en avtale om å dele flåten – og Russland fikk fortsatt baserettigheter for sin del.
Ukraina sluttet seg i 1992 til START 1-avtalen som den 31. juli 1991 hadde blitt underskrevet av USAs president George H.W. Bush og Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov. Avtalen innebar en reduksjon av partenes strategiske atomvåpen med mer enn 35 prosent. Ved å undertegne avtalen, forpliktet Ukraina seg til å overføre alle sine atomvåpen til Russland for destruksjon. De siste ble overlevert i juni 1996.
Forgiftet
Etter omstridte valg med påstander om valgfusk i 1994, 1999 og 2004, kulminerte valget i 2004 med massedemonstrasjoner mot at Viktor Janukovitsj ble erklært som valgvinner. Viktor Andrijovitsj Jusjtsjenko, som var motkandidaten, ble under valgkampen forgiftet med dioksin og mer eller mindre vansiret i ansiktet og på resten av kroppen, men overlevde, og fortsatte valgkampen etter behandling på sykehus i Wien.
Det har aldri blitt oppklart hvem som stod bak forgiftningen, men Jusjtsjenko hevder selv at det var Ukrainas etterretningssjef Igor Smesjko som var ansvarlig. Forgiftningen skal ha skjedd under en middag 5. september 2004 i etterretningssjefens datsja (landsted) utenfor Kiev, der Jusjtsjenko var gjest.
Etter beskyldninger om at Janukovitsj hadde bedrevet valgfusk i 2. valgomgang, samlet tusenvis av opposisjonstilhengerne seg foran Ukrainas parlament Verkhovna Rada i Kiev. Tilhengerne støttet Jusjtsjenko og viste sin støtte ved å bære oransje klesplagg, som skjerf og luer.
Protestene ble kjent som Oransje-revolusjonen. Denne støtten førte til at en 3. valgomgang ble avholdt, hvor Jusjtsjenko gikk av med seieren. Han ble innsatt som Ukrainas president den 23. januar 2005. Ved valget i 2010 ble Janukovitsj igjen valgt som president.
Brøt EU-forhandlinger
I 2012 begynte Ukraina og EU forhandlinger om en assosieringsavtale med EU (European Union Association Agreement), som skulle redusere handelshindringer med unionen, sette i gang reformer i ukrainske politiske institusjoner for å tilpasse landet til europeiske standarder, og være begynnelsen på en prosess som på sikt kunne føre til et eventuelt ukrainsk EU-medlemskap.
Den 21. november 2013 brøt president Janukovitsj forhandlingene, etter sterkt press fra Russland. Avtalen var planlagt signert under et toppmøte i Litauens hovedstad Vilnius den 28. november. Etter at forhandlingene ble kansellert, mottok Ukraina en «redningspakke» fra Russland på en milliard dollar. Det ble tolket som at Janukovitsj hadde valgt Moskva fremfor Brussel..
Da tilnærmingen til Russland ble offentlig kjent, samme dag som forhandlingene med EU ble brutt, samlet hundrevis av studenter og aktivister seg på Maidan Square i sentrum av Kiev for å protestere mot beslutningen, og henstille til Janukovitsj om å revurdere avgjørelsen om å forlate forhandlingene med EU. De kommende dagene økte protestene i omfang, og stadig flere møtte opp på Maidan for å vise sin protest.
I løpet av de nærmeste ukene ble over 100 mennesker drept av opprørspolitiet, som skjøt med skarp ammunisjon mot demonstrantene.
Avsatt
Janukovitsj ble avsatt av parlamentet den 22. februar. Selv anerkjente han ikke nasjonalforsamlingens vedtak, som han anså som et kupp, og flyktet i helikopter til Moskva.
Krim og Donbass
Janukovitsjs fall var bakgrunnen for at Russlands president Vladimir Putin bestemte seg for å annektere Krim. Putin fremstilte det som at Ukraina var nær politisk sammenbrudd, og at befolkningen på Krim måtte reddes ved å innlemme halvøya i Russland. Han fremsto dermed som en redningsmann.
”Små, grønne menn”
Den 26. februar 2014 kunngjorde Putin militærøvelser ved grensen til Ukraina. To dager senere ankom flere tusen maskerte russiske soldater («små grønne menn») Krim, uten flagg eller andre kjennetegn på uniformene. Spesialstyrker tok den 27. februar kontroll over regjeringsbygningene og etterhvert flyplassene, kringkastingsstasjonen og militære anlegg – uten å møte motstand.
Russland støttet også prorussiske opprørere øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kyiv, og var inspirert av Russlands annektering av Krim. Dette førte i april 2014 til kamper mellom de prorussiske opprørerne på den ene siden, og den ukrainske hæren og paramilitære nasjonalister på den andre. Kampene foregikk hovedsakelig i provinsene Donetsk og Luhansk, øst i Ukraina.
Utbryterrepublikker
Den 7. april 2014 erklærte separatistene i Donetsk «Folkerepublikken Donetsk» som løsrevet fra Ukraina. Den 12. mai erklærte separatistene i Luhansk «Folkerepublikken Luhansk». Russland hevdet at de ikke var involvert i konfliktene, og at dette dreide seg om en borgerkrig i Ukraina.
Innrømmet
Putin innrømmet den 17. desember 2015 for første gang at russisk militært personell var involvert, selv om han samtidig presiserte at det ikke var snakk om regulære styrker fra det nasjonale, russiske militærvesenet. Senere undersøkelser, blant annet basert på satellittbilder, konkluderte i 2019 med at så mange som 300 russiske militære kjøretøyer og stridsvogner var inne i Ukraina under den avgjørende delen av krigen, på sensommeren i 2014.
OSSE-observatører
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) opprettet den 14. mars 2014 en sivil observatørstyrke «Special Monitoring Mission in Ukraine» (SMMU) for å overvåke implementeringen av avtalene som ble inngått for å få slutt på konflikten i Øst-Ukraina.
Den første av de to Minsk-avtalene ble undertegnet den 5. september 2014 i Hviterusslands hovedstad Minsk – mellom Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk. Avtalen ble utarbeidet av den trilaterale kontaktgruppa for Ukraina, bestående av OSSE, Russland og Ukraina.
Partene forpliktet seg til øyeblikkelig våpenhvile og å legge til rette for at OSSE kunne kontrollere overholdelsen. Til tross for Minsk I, fortsatte kamphandlingene i Donetsk og Luhansk. Begge sider brøt våpenhvilen. Den 19. september 2015 kom det derfor et tillegg til Minsk I, Minsk II, der punktene i protokollen ble presisert.
SMMU ble gradvis bygget opp, og hadde i februar i år i overkant av 1 000 internasjonale observatører, inklusive stabspersonell. Norge har deltatt med observatører i SMMU fra starten av. I februar, da SMMU ble evakuert, var 11 norske observatører i tjeneste.
SMMU opererte på begge sider av den nærmere 500 kilometer lange frontlinja (som ble referert til som ”kontaktlinja”). Fra 2014 og fram til februar i år, var det jevnlige sammenstøt og angrep fra begge sider. Anslagsvis 14 000 personer ble drept.
Om artikkelforfatteren
Arve H. Lauritzen (64) har vært observatør for OSCE i Ukraina i 4 1/12 år (2015-16, 2018 – februar 2022) på begge sider av frontlinja i Luhansk og Donetsk. Fra november 2021 var han liaisonoffiser fra OSCE til den militære ukrainske operative kommandoen i Dnipro.
Lauritzen er pensjonert artillerioffiser-luftvern, og diplomat. Han har tjenestegjort i en rekke internasjonale operasjoner, blant annet som kompanisjef og S3 (operasjonsoffiser) i NORBATT i Sør Libanon, observatør i Syria, og militærrådgiver for UNAMA i Afghanistan.
I tillegg til militær utdannelse har han en mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Bergen.
Som diplomat har han vært ambassaderåd/assisterende militærrådgiver ved FN-delegasjonen i New York, ambassaderåd ved ambassadene i Khartoum i Sudan og Juba i Sør Sudan, samt attachè ved ambassaden i Manila på Filippinene, med tjeneste som observatør i Mindanao provinsen.
