Litauen tilkjempet seg selvstendighet i 1991 etter mange tiår innlemmet i Sovjetunionen. Siden da har landet utviklet sitt eget forsvar mer eller mindre fra bunnen av. Utviklingen har skutt fart de siste årene, og verneplikten og mobiliseringskonseptet er avgjørende.
PP/HÅKON LØKEN, FORSVARSATTACHE TIL POLEN MED SIDEAKKREDITERING TIL LITAUEN
I denne artikkelen ser vi nærmere på Litauens utnyttelse av verneplikten og landets mobiliseringskonsept.
Medlemskapet i NATO fra 2004 står sentralt i Litauens anstrengelser for å styrke selvstendigheten, og Norge og Litauen har sterke bånd på forsvarsområdet.
I dag har vi det største utenlands-engasjementet vårt nettopp i Litauen, med den mekaniserte kompanistridsgruppen som er en del av NATOs fremskutte nærvær i regionen.
Vi har deltatt flere ganger med kampfly i Baltic Air Policing-programmet, og vi seiler ofte med minefartøy i litauiske farvann som del av NATOs stående minefartøygruppe (SNMCMG 1). Litauen har nylig kjøpt det avanserte, norskutviklede luftvernsystemet NASAMS – i tillegg til at litauiske styrker øver og trener i Norge.
Dette er viktig for samholdet i NATO og fordi forsvaret av Baltikum henger nøye sammen med vår egen sikkerhet.
Reaktivert førstegangstjeneste
Opplevelsen av en dyp fred i Europa etter at den kalde krigen opphørte på begynnelsen av 1990-tallet førte til store endringer i forsvarskonseptene i de fleste av landene. Blant annet tillot Litauen seg, som en rekke andre stater, å gå bort fra vernepliktsforsvaret, og erstattet dette med et profesjonelt forsvar.
Etter at Russland først gikk til krig mot Georgia i 2008 og senere mot Ukraina i 2014, innså Litauen og de aller fleste allierte i NATO at den dype freden for alvor var over. Den vedvarende reduksjonen av forsvarsbudsjettene stanset, og i 2015 besluttet Litauen å reaktivere førstegangstjenesten som del av verneplikten – og styrke mobiliseringsforsvaret.
Satser på frivillige
Alle litauiske menn mellom 18 og 60 år har verneplikt, mens kvinner kan avtjene verneplikt som frivillige. Førstegangstjenesten er ni måneder lang, og årlig innkalles om lag 3900 personer. Det er en økning fra de om lag 3000 som ble innkalt første året etter gjeninnført førstegangstjeneste.
Siden antallet kun er en brøkdel av årsklassen, har Litauen satset på frivillighet. Dersom man ikke klarer å fylle behovet ved frivillighet så trekkes resten tilfeldig fra vernepliktmassen. Erfaringen er at kun et fåtall ikke stiller frivillig. Om lag fire prosent av førstegangstjenestegjørende er (frivillige) kvinner. 3700 får opplæringen i Hæren, mens rundt 200 soldater er fordelt mellom sjø- og luftforsvar.
Tre brigader
Litauen har et landfokusert forsvarskonsept, og har organisert Hæren med tre brigader. To av de lettmekaniserte brigadene – Iron Wolf og Zemaitija – er bemannet med en miks av profesjonelle og vernepliktige mannskaper. Den tredje brigaden – Aukstaitija – er en ren mobiliseringsbrigade med nøkkelstillinger bemannet av offiserer og befal som til daglig tjenestegjør i treningsregimentet under TRADOC (transformasjons- og doktrinekommandoen).
Norske styrker deployert til Litauen som del av NATOs fremskutte nærvær er kommandomessig underlagt Iron Wolf-brigaden.
Førstegangstjenesten viktigste rekrutteringsverktøy
Som i Norge er førstegangstjenesten helt sentral i rekrutteringen av profesjonelle soldater –erfaringen så langt er at hver fjerde til femte vernepliktige senere har blitt rekruttert til profesjonell tjeneste.
Førstegangstjenesten starter med tre måneders grunntrening, enten ved Treningsregimentet eller i de forskjellige operative avdelingene. De siste seks månedene tjenestegjør vernepliktsoldatene i sine respektive avdelinger.
Tredelt reserve
Når førstegangstjenesten er over etter ni måneder, eller en profesjonell avslutter sin tjeneste, går personellet over i mobiliseringsreserven – som er delt i tre klasser; aktiv reserve er personell med mindre enn ti år siden aktiv tjeneste.
De første fem årene i aktiv reserve er en passiv fase, men de siste fem årene i aktiv reserve inneholder repetisjonsøvelser, totalt mellom 20 og 60 dager. Målet er at reservister møter i sin gamle avdeling – med sine tidligere lagsmedlemmer – som de tilhørte i aktiv tjeneste.
Etter ti år i aktiv reserve går personellet over i neste klasse; forberedt reserve. Det gjennomføres ingen repetisjonsøvelser eller trening av denne delen av mobiliseringsreserven – personellet står her til de går ut på alder, det vil si ved fylte 60 år, og de har ingen direkte tilknytning til en avdeling eller posisjon.
Den siste klassen er generell reserve, som er alt vernepliktig personell uten militær trening – det vil si alle resterende menn mellom 18 og 60 år. Totalt består aktiv og forberedt reserve av om lag 100 000 personell.
Heimevern
De frivillige nasjonale forsvarsstyrkene (Krašto apsaugos savanorių pajėgos) er en nasjonal milits på om lag 5000 frivillige, som er underlagt Hæren. Den er territoriell, og er organisert som en brigade, med en bataljon i hvert av Litauens seks distrikter/fylker.
Dette er Litauens heimevern, der de frivillige benytter sin fritid til trening og øving. Brigaden, bataljonene og kompaniene er ledet av profesjonelle offiserer og befal (Non-Commissioned Offisers). Styrken er kun brigade i navnet – det er ingen taktisk enhet.
Riflemens Union
For å styrke den nasjonale forsvarsviljen og evnen har man blant annet The Lithuanian Riflemens Union, som er en statlig støttet interesseorganisasjon som i hovedsak er driftet på frivillig basis. Den kan styrke territorialforsvaret i krise og krig.
Organisasjonen jobber lokalt med blant annet skoler, og tilbyr relevante fritidsaktiviteter som skal bidra til å styrke den generelle motstandsevnen i befolkningen.
Deltar i kampen mot pandemien
Litauen er like hardt rammet av Covid-19 som andre land i regionen, og både det profesjonelle forsvaret, de frivillige forsvarsstyrkene og Riflemens Union støtter aktivt kampen mot pandemien.
Over toprosent-målet
Litauen har sin spesielle historie som tidligere sovjetrepublikk – den føles fortsatt nær. Når Russland igjen opptrer imperialistisk med vilje til å forfølge politiske mål med militære styrker i sitt såkalte nære utland, får det litauiske styresmakter til å styrke Forsvaret og øke forsvarsevnen. Litauen skal bruke minst 2.5% av sitt brutto nasjonalprodukt på Forsvaret (innen 2030), og satser mye på å styrke den generelle motstandsevnen i befolkningen.
