Houtienes angrep i Rødehavet og i Aden-bukten er litt fremmedartede for oss i Norge. Men konflikten som nå utspiller seg i Rødehavet og Aden-bukten er veldig viktig for oss. Norge er en betydelig shippingnasjon og en stor global energiprodusent.
PP/STIG J. HANSEN, STATSVITER OG HISTORIKER
Norge har dessuten en åpen økonomi, som er avhengig av eksport og import, og av at internasjonal logistikk fungerer. Områdene rundt Rødehavet og Aden-bukten, som er berørt av houthienes aksjoner, ligger rundt Bab el Mandeb-stredet.
Hvert fjerde skip i kommersiell trafikk i verden går gjennom dette stredet årlig, inkludert 12 prosent av verdens oljeeksport.
Konflikter i området har potensialet til å skape krise i Norge gjennom økte energipriser. Den kan forsterke inflasjonen i en tid der mange norske familier strever med å få økonomien til å gå rundt, og houthienes aksjoner nå kan selvfølgelig også skade både norske skip og sjøfolk.
Dette betyr at konflikten, som definitivt er utløst av den pågående konflikten i Gaza, men som har en annen dynamikk, nødvendiggjør vår oppmerksomhet. Begrensningene og dilemmaene som bruk av militærmakt har i denne situasjonen, gjør det ytterligere komplisert.
Opprinnelsen
Houthienes opprør har sin opprinnelse i protester i Jemens Saada-provins i 2003, drevet frem av misnøye med det man så på som saudiarabisk misjonering i Jemen, en for etterkommende politikk overfor israel, og det man så på som Shia-marginalisering i Jemen.
Bevegelsen er rekruttert blant Zaidiene, en gruppering av Shia-muslimer med en mer moderat tilnærming til sunnimuslimer enn den iranske versjonen av shiisme.
Demonstrasjonene forandret seg til et opprør etter at Hussein Badreddin al-Houthi, en mektig Shia-leder, ble drept i september 2004. Fra 2004 til 2010 var det seks runder med kamphandlinger og påfølgende våpenhviler mellom al-Houthi-bevegelsen og myndighetene i Jemen.
Bevegelsen ble for en kort periode ledet av faren til Hussein, senere ledet av broren Abdulmalik Al Houti, som også er lederen i dag.
Utnyttet maktvakuum
Under den arabiske våren ble houthiene tatt med i dialogprosessen, men benyttet seg av maktvakuumet i nord til å bygge opp maktbasen sin.
Gjennom en allianse med presidenten som ble avsatt i den arabiske våren, greide de å innta hovedstaden Sanaa sent i 2014 gjennom et slags kupp. Houthi-militser greide da å flytte et stort antall soldater inn i hovedstaden uten motstand, gjennom samarbeid med den tidligere presidenten.
Den daværende jemenittiske presidenten, Mansoor Hadi, rømte i februar 2015 til Aden, syd i Jemen. Houthiene satte i gang en militær offensiv for å ta kontroll også i den sør-vestlige delen av landet, men saudi-arabisk og emiratisk intervensjon, inkludert kraftige flyangrep, stanset – i kombinasjon med den fiendtlige innstillingen til syd-jemenittiske stammer – offensiven.
En merkelig allianse av regjeringsstyrker, det jemenittiske muslimske brorskapet – som til dels var stammebasert – sørlige separatister, emiratiske soldater og leiesoldater (ofte fra Eritrea, Sudan og Sør-Amerika), lokale stammer og saudiske luftstyrker, med en aktiv medvirkning fra Al Qaeda, stoppet fremrykkingen. USA og Storbritannia støttet Saudi-Arabia og Emiratene aktivt.
Anti-houthi-alliansen hadde mange interne trefninger. De sørlige separatistene, støttet av emiratene, og det muslimske brorskapet, støttet av Saudi Arabia, var ofte nær en krigstilstand.
Angrep USA-krigsskip fra 2016
Fra den 6. juni 2015 og utover begynte houthiene aktivt å bruke drone- og missilkrigføring, først med missiler som de hadde tatt fra den jemenittiske hæren. Allerede i 2016 hadde de sitt første sammenstøt med den amerikanske marinen, da USS Mason rapporterte om et mulig houthi-angrep og svarte med krysserraketter.
Fra den 10. januar 2018 angrep houthiene også saudiske og emiratiske skip i Rødehavet og rundt Bab el Mandeb. Slike angrep eskalerte etter at Saudi-Arabia blokkerte Jemen fra adgang til sjøen.
Angrepene ble mer avansert over tid, og fra 2019 brukte houthiene også droner. Al Quds, en avdeling av den iranske revolusjonsgarden, og Hizbollah, har vært sentrale i overføringen av missilteknologi og kompetanse. Houthiene produserte, og produserer også fortsatt mye selv, ved å bruke iranske deler, irakske designere, og også ”hyllevare”.
På tross av amerikanske og saudiske forsøk på å stoppe trafikken av missilkomponenter, greide houthiene relativt lett å smugle deler gjennom Oman, og til dels over sjøen.
Angrepene til houthiene ble mindre vanlige etter at fredsprosessen i Jemen skjøt fart i 2022, og våpenhvilene mellom de involverte partene ble mer og mer vanlige. Dette var også situasjonen da Gaza-krisen brøt ut i 2023.
Enkle drone- og missilsystemer
Etter utbruddet av Gaza-krigen, angrep houthiene først Israel direkte, ofte med missiler rettet mot havnebyen Eilat i Rødehavet. Virkningene av disse angrepene var begrenset, og houthiene annonserte at de i stedet ville angripe israelske skip.
I det første skipsangrepet brukte de lettbåter og helikopter, men slike angrep er ikke enkle å gjennomføre i Rødehavet og Aden-bukten, da mange skip har egne beskyttelsesteam mot pirater, som kan påføre angripende houthier tap.
Flertallet av houhtienes mer enn 30 angrep mot maritime mål er gjennomført med relativt enkle missil- og dronesystemer. Men systemene som houthiene har brukt er ikke treffsikre, og bommer ofte på målene; de har ofte relativt lette stridshoder, og gjør bare mindre skade.
Dette er imidlertid også houthienes styrke. Systemene er billige, og i mange tilfeller produsert av houthiene selv, med iranske komponenter.
Fordelen med slike systemer er at fartøyene som beskytter trafikken i Rødehavet, i det som kalles ”Operation Prosperity Guardian”, må bruke dyre antiskips-systemer for å skyte ned relativt billige missiler og droner. Dette innebærer at koalisjonens innsats vil koste mere enn houthienes aksjoner, og dette kan lede til krav om andre, hardere virkemidler.
Det at houthienes missilsystemer er relativt primitive og enkle, gjør houtiene mindre sårbare for flyangrep mot infrastruktur som hadde vært nødvendig for mer kompliserte systemer. Samtidig viser dette at houthiene har en stor svakhet i forhold til maritim etterretnings- og rekognoseringskapasitet.
Kapasitet til å eskalere
Houthiene har en noe oversett kapasitet til å eskalere. De har mer kompliserte missilsystemer enn de hittil har brukt, som den iranske versjonen av kinesiske C802, som de ikke har brukt så langt i konflikten.
Så langt har konflikten i Rødehavet vært lite blodig, noen rapporter hevder at angrepene hittil har medført totalt seks skadede sjøfolk. Men frykten for angrep påvirker likevel priser og beslutninger i maritim sektor, så på den måten forårsaker den reell skade.
Militærmaktens begrensninger i Jemen
Frykten for missil- og droneangrep, ikke nødvendigvis bare angrepene i seg selv, men det at det rene defensive forsvaret av trafikken gjennom Rødehavet som tidligere nevnt blir dyrt i lengden for koalisjonspartnerne, kan ha vært en medvirkende årsak til de USA-ledede motangrepene på selve missilbasene i Jemen.
Det første amerikanske angrepet, som fant sted 11. januar med begrenset britisk deltagelse, var relativt stort, med 60 forskjellige mål. Siden da har USA angrepet flere ganger.
Flere dilemmaer
USA står imidlertid foran flere dilemmaer når de gjennomfører en mer aggressiv strategi. Houthiene tjener på konflikten: lokale houthi-fiendtlige kilder rapporterer om 12 000 nye frivillige rekrutter til bevegelsen siden utbruddet av Gaza-krigen. Dessuten har houthiene vært utsatt for liknende angrep før; luftoverlegenheten til Saudi-Arabia, som har et relativt formidabelt flyvåpen, var total under borgerkrigen, men saudiaraberne greide likevel aldri å stoppe missilangrepene fra houthiene.
Amerikanerne har så langt hevdet at angrepene nå er forskjellige fra Saudi-Arabias. USA prøver ikke å ødelegge houthi-bevegelsen, bare missil kapasiteten, og dette mener de er enklere.
USA hevder også at avskrekking har virket i forhold til houthiene og iranerne. Men selv om dette er tilfelle med hensyn til Iran, har det så langt ikke vært tilfelle med houthiene, ikke engang under borgerkrigen.
Houthiene har hittil også vært veldig gode på å flytte og skjule missilsystemene sine, og det er usannsynlig at USA kan stoppe forsyningslinjene til bevegelsen. Amerikanerne prøvde å få dette til under borgerkrigen, men mislyktes – selv om Oman, som mye av denne trafikken gikk igjennom, formelt var en amerikansk alliert.
Houthiene har som nevnt også en mulighet for å eskalere, dels ved å bruke mer avanserte missilsystemer, dels ved å utvide listen over maritime mål. For eksempel ved å fokusere mer på skip med amerikanske og britiske eierinteresser, også i forhold til last, og i ytterste konsekvens amerikanske baser i land som houthiene ikke har et godt forhold til, som Bahrain og, kanskje mest aktuelt, Djibouti.
Begge parter holder igjen
Dette siste steget ville med all sannsynlighet sterkt eskalere konflikten, og er kanskje usannsynlig på grunn av houthienes egeninteresse i å unngå en direkte bakkekrig med USA. Det å sende bakkestyrker til Jemen sitter antagelig også langt inne for amerikanerne, dels på grunn av landets erfaringer fra intervensjoner de siste 20 årene, dels fordi det amerikanske presidentvalget nærmer seg.
Komplisert
Amerikanske mulige allierte på bakken er også splittet, noen av disse er pro-palestinske, og Gaza-konflikten vil hindre deres kampvilje.
Koalisjonspartnerne som sloss mot houthiene, spesielt den såkalte syd-alliansen, og det jemenittiske, muslimske brorskapet Islah, har hatt mange trefninger seg imellom. Saudi-Arabia og Emiratene er heller ikke interessert i en ny runde av den jemenittiske borgerkrigen som de har brukt mye tid og krefter på å komme seg ut av de siste to årene, og som ville blitt direkte koblet opp mot Palestina-konflikten og derfor være upopulær.
Avskrekkingen mot houthiene har ikke virket så langt, og bakkeintervensjoner er urealistiske.
To strategier gjenstår
To mer effektive motstrategier gjenstår. Den første er å satse på en ren defensiv beskyttelsesstyrke, som ”Operasjon prosperity guardian” har satt søkelys på, der man beskytter kommersielle skip med militære plattformer som har anti-missil-kapasitet.
Gitt den lave kvaliteten på houthienes missilangrep så langt har en slik defensiv operasjon stor sjanse til å skape en effektiv anti-missil-paraply. Siden mye av effekten av houthienes aksjoner er basert på å skape frykt, som øker forsikringspremier for skipsfarten og tvinger skip til å ta lengere ruter, og slik driver inflasjonen opp, kan effektiviteten også være begrenset, men den vil beskytte livene til sjøfolkene.
Det andre alternativet er en lengre våpenhvile i Gaza. Houthiene har tidligere suspendert angrepene sine under våpenhviler.
Stig Jarle Hansen er en norsk statsviter og historiker. Han er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og spesialist på jihadist/islamist-grupper i Afrika; Hansen er tidligere brukt som kommentator på BBC, Al Jazeera, CNN og den kinesiske statskanalen kanalen Kanal 4 (CCTV4). Han er også mye benyttet av norske medier, i dekningen av den pågående angrepsbølgen fra houthiene mot vestlige skip i Rødehavet.
