Undervurderingen av ukrainerne og overvurderingen av seg selv gjorde at russerne mislyktes i å nå sine mål med angrepet 24 februar i fjor. Russland gjør nå strukturelle endringer for en lang krig. Ukraina kan komme ut av krigen som et selvstendig land, men da må landets vestlige partnere svare på utfordringen.
PP/ TOBIAS SÆTHER, FORSKER VED INSTITUTT FOR FORSVARSSTUDIER (IFS)
Da Ukraina ble kastet ut i krig med ny intensitet for snart et år siden, hadde landet få andre valg enn å sette alt inn på å forsvare seg. Og de klarte dette langt mer effektivt enn da den russisk-ukrainske krigen startet i 2014.
I mellomtiden hadde det ukrainske militæret gjennomført betydelige reformer, understøttet av et sivil-militært samarbeid for å styrke motstandskraften i brede lag av befolkningen. Dette skjedde innenfor en ramme av politisk stabilitet, og der ukrainerne i større grad enn noen gang siden løsrivningen fra Sovjetunionen i 1991 hadde konsentrert seg om kjerneverdier som den nasjonale, patriotiske grunnholdningen, demokrati, integrasjon mot vest og kampen mot russisk innflytelse.
Russlands hadde som mål å ta kontroll over Ukraina, men tok ikke innover seg den økte stridsevnen, det styrkede samfunnsmessige samholdet og den politiske stabiliteten i Ukraina. Resultatet er kjent, de russiske styrkene ble slått effektivt tilbake av ukrainsk militærmakt og sivil-militær motstand.
Krigsvisdom
Et av de mest ikoniske utsagnene i Sun Tzus ”Kunsten å krige” slår fast at om man kjenner både seg selv og fienden, vil man vinne alle slag. Kjenner man kun seg selv, kan man enten vinne eller tape. Men dersom man hverken kjenner seg selv eller fienden, vil man mest sannsynlig tape.
Den russiske angrepsplanen og månedene som fulgte, viste at Russland hverken kjente seg selv eller sin ukrainske fiende. Undervurderingen av ukrainerne og overvurderingen av seg selv gjorde at Russland ikke bare mislyktes i å nå sine militærstrategiske mål med angrepet 24. februar, men også reduserte også mye av sin stridsevne – som det vil ta lang tid å regenerere.
Lærte langsomt
Russlands politiske og militære disposisjoner siden da har vist at Russland lærte veldig sakte av sine feil. Spissformulert fremsto mye av 2022 som en russisk ørkenvandring på jakt etter taktiske seire uten en oppdatering av den politiske målsettingen i tråd med lærdommene som Russland egentlig burde trukket om seg selv og Ukraina etter februar og mars i fjor.
Kroneksempelet er de russiske offensivene i Donbas fra mai til juli, som kulminerte med russisk kontroll over Severodonetsk og Lysytsjansk.
Over tid fikk Russland kontroll over store ukrainske territorier i Lugansk og Donetsk fylker. Men på veien la ikke bare de russiske styrkene området i grus. Russland tæret også på sine egne lagre med artilleriskyts og ammunisjon, og forspilte mange soldater. Av hvilken grunn? For å nå målet om økt kontroll i Donbas, i håp om at dette skulle kunne tjene som brohode for kontroll over øvrige deler av Ukraina.
I realiteten forvekslet Russland et av sine politiske påskudd for angrepet på Ukraina – «frigjøring av Donbas» – med mer grandiose militære og politiske mål. Muligens trodde russerne fremdeles at dersom de bare presset hardt nok på, så ville ukrainerne gi etter.
Operasjonen viste at den russiske politiske ledelsen fremdeles ikke tok innover seg at ukrainernes forsvarsvilje og -evne var sterk, og dermed heller ikke evnet å tilpasse sine begrensede ressurser til realistiske målsettinger.
Røpet seg
Forsøkene på annektering av ukrainske territorier i september og gjentatte trusler om bruk av atomvåpen, viser at regimets besluttsomhet om videre angrepskrig i Ukraina består. Dette fremkommer også i russisk retorikk, i det regimet bemerker – som i et stille signal, et drypp av sannhet i et hav av løgner til den russiske befolkningen – at «spesialoperasjonen» kan bli en «langdryg affære».
Som påskudd hevder regimet at Russland er i krig med NATO – og dermed ikke har noe valg. Det vi særlig bør legge merke til, er at besluttsomheten om videre krigføring viser seg i strukturelle endringer på russisk side for forberedelse på en lang krig, som kan være del av en – riktignok saktegående – russisk realitetsorientering.
Erklæringen om russisk mobilisering i september 2022 var et tydelig tiltak i retning forberedelse for lang krig. I oktober hevdet den russiske forsvarsministeren Sergej Sjojgu at 300 000 soldater var blitt mobilisert. I desember hevdet Putin at «halvparten» av de mobiliserte hadde blitt sendt til Ukraina. Og de uavhengige mediene Novaya Gazeta og Meduza har hevdet at mobiliseringsdekretet gir forsvarsdepartementet mulighet til å mobilisere så mange som mellom én og 1,2 millioner russere til krigsinnsats.
Nøyaktige tall er altså usikre, men det er verdt å merke seg at mobiliseringsbølgen aldri ble formelt avsluttet. Kvaliteten og kvantiteten på treningen som rekruttene har fått har variert sterkt, men var svært mangelfull i en tidlig fase.
”Stille mobilisering”
Ukrainas militære etterretning har hevdet at Russland planlegger å mobilisere ytterligere 500 000 soldater snarlig. Militæranalytikere har pekt på at en «stille mobilisering» over tid er mer sannsynlig, da dette vil være forbundet med mindre politisk risiko for det russiske regimet enn en offisielt kunngjort ny ”bølge”, for ikke å snakke om generalmobilisering.
Stor virkning på sikt
Kjernen er denne: Mobiliseringen har allerede har hatt virkning på styrkeforholdet mellom ukrainske og russiske styrker i hele operasjonsområdet, og vi bør ta høyde for at Russland kontinuerlig vil mobilisere nye soldater så lenge krigen varer, og at mobiliseringens virkning på sikt vil være betydelig.
på sikt vil være betydelig.
En indikasjon som styrker denne hypotesen, er at den russiske mobiliseringen griper inn i et signalisert trekk fra Russland om mer overgripende endringer i landets militære styrker: å øke størrelsen fra én million til 1,5 millioner soldater, utbygging av infrastruktur og investering i militært materiell. Dette for å «beskytte nye regioner [les, russiskokkuperte områder i Ukraina] og viktige russiske fasiliteter».
Lite overraskende er altså rasjonalet direkte knyttet til å øke evnen til å fortsette angrepskrigen, og det er sannsynlig at Russland vil sette mye inn på å sikre finansiering. Det utfordrende – særlig på kort og mellomlang sikt – er å sikre trening, og også utrustning, av nytt personell.
Mange av avdelingene som ved invasjonens start ble regnet blant Russlands beste har hatt store tap. Dette i kombinasjon med behovet for erfarent personell i Ukraina gjør at det vil være utfordrende å holde tilbake nok offiserer til opptrening av nye avdelinger så lenge krigen pågår. Det er altså nok av utfordringer, men den russiske ubøyelige viljen å fortsette krigen gjør at alle piler peker i retning av at de kommer til å forsøke.
To aspekter blant flere som spiller inn i stridsevnen over tid, er forsvarsindustrien og omstillingen til en krigsøkonomi mer allment. Russland rigger forsvarsindustrien for økt og tilpasset produksjon av forsvarsmateriell. Mer overordet foregår en prosess for å gjøre Russland mer selvforsynt økonomisk, og spesielt mindre avhengig av Europa og USA.
Katastrofal økonomi
En mye omtalt Yale-rapport fra sist oktober, argumenterte med at den økonomiske situasjonen var noe nær katastrofal. Rapporten vektla at Russland over natten hadde blitt avskåret fra sitt primære eksportmarked – Europa – og at varer som er viktige for russiske eksportinntekter, slik som gass, ikke uten videre kan eksporteres til for eksempel Asia i stedet.
Parallelt med at utenlandsk kapital ble trukket ut fra Russland i stor stil, presterte de innenlandske kapitalmarkedene dårlig, og innenlandsk produksjon var lav. Samtidig tyder mye – blant annet tall fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – på at den russiske økonomien krympet mindre enn vestlige økonomer antok i mange prognoser tidlig på året.
Prioriterer krigen
Økonomisk er bildet blandet, men økonomer er enige om at den russiske økonomien er hardt rammet og vil krympe i årene som kommer. Dette vil spille inn på krigsinnsatsen. Det viktigste er imidlertid å merke seg at det finnes politisk vilje til å prioritere krigsinnsatsen og dermed styre penger til forsvarsbudsjettet.
Utover i 2022 ble bildet i økende grad at ukrainerne hadde fordel av et stort antall mobilisert personell, men med mindre materiell, mens Russland førte krig med en fredstidsstyrke og mye materiell. Nå er situasjonen i økende grad at også Russland tar innover seg at en fortsettelse av krigen fordrer mobilisering av mer personell over tid og omstrukturering av samfunnet til krigstid.
Russiske strukturelle svakheter innen logistikk, kommando og kontroll, og gjennomføring av operasjoner består. Samtidig vet vi at russiske våpensystemer fungerer, og at de militære styrkene i noen grad evner å lære av feil begått på slagmarken. De russiske tiltakene jeg har løftet fram her utgjør hver for seg ingen vidunderkur for Russland, men kan samlet gjøre en forskjell over tid – selv om grunnleggende strukturelle svakheter skulle bestå.
Vi vet lite om i hvilken grad det russiske politiske lederskapets antagelser om Ukraina og den ukrainske befolkningen er grunnleggende endret etter erfaringene fra de første fasene av invasjonen. Pågående terrorbombing av den ukrainske sivilbefolkningen – for å undergrave dens moral – viser vedvarende manglende forståelse.
Virker mot hensikten
Meningsmålinger viser at bombingen styrker den ukrainske moralen, politisk praksis viser at den øker den transatlantiske støtten til Ukrainas forsvarskrig, og skaper politisk handlingsrom for levering av stadig mer potente våpensystemer til Ukraina. Likevel, det er et faktum at Russland tilpasser egne strukturer til en langvarig krig.
Enten skyldes de russiske tilpasningene at man etter krigens logikk blir tvunget til beslutninger som samlet utgjør tilpasning til en langvarig krig, der de politiske og militærstrategiske målene grovt sett forblir uforandret. Alternativt er tiltakene utledet av en (smertefull) erkjennelse av at styrkeforholdet mellom dem selv og Ukraina var annerledes enn stipulert, og at de politiske og militærstrategiske målsettingene derfor er moderert.
Det siste ville medføre at Russland setter inn sine begrensede ressurser mer effektivt enn hva som hittil har vært tilfelle. Selv om dette scenariet derfor ville være det klart skumleste for Ukraina, skal ikke faren overdrives. For eksempel finnes det nok av indikasjoner på dårlige forhold mellom politisk og militær ledelse i Russland, og innen kommando og kontrollapparatet innad i militæret.
Alle disse aspektene er systemiske mangler hos russerne. De kommer til å bestå og medføre mye effekttap selv i operasjoner utledet fra mer realistiske politiske målsettinger.
Uendret holdning
NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg har uttalt at det russiske målet om kontroll over Ukraina forblir uendret. Dette har også den russiske politiske ledelsen gjentatt periodisk. Ukrainske lederes uttalelser og russisk prioritering av kostbare luftangrep over hele Ukraina over tid, peker i samme retning.
Fortsatt russisk prioritering av offensiver i Donbas kan tolkes begge veier. Enten som tegn på at Russland fremdeles anser Donbas som en egnet politisk og militær «spydspiss» for kontroll over resten av Ukraina. Eller som tegn på at man fremover vil si seg fornøyd med så omfattende kontroll over øst- og sør-Ukraina som mulig.
Russisk retorikk har ikke overraskende vist seg fleksibel, og kan tolkes på ulike måter. Tilbake til Sun Tzu og det å kjenne seg selv og sin fiende: Russiske politiske føringer og retorikk antyder at Russland kan ha blitt iallfall litt bedre kjent med seg selv og egne begrensninger det siste året. Om de har blitt bedre kjent med Ukraina, er høyst usikkert.
Det sikreste vi kan gjøre er å ta høyde for at det faktiske styrkeforholdet i noen grad har blitt fanget opp, ikke bare på ulike militære nivåer i Russland, men også innad i regimet selv – at de russiske politiske målene er fleksible, og at forsøk på å styrke strukturer for å maksimere stridsevne over tid vil gi Russland et sterkere og mer realistisk fundament for videre krigføring.
Konklusjonen har implikasjoner for Ukraina, men særlig for landets partnere. Ukrainsk moral er om noe styrket siden februar i fjor, og 2023 kan bli et år der russisk forpliktelse til, og rigging av strukturer for, angrepskrig over tid står mot ukrainsk forsvarsevne. Denne er igjen tett knyttet til graden av støtte hos Ukrainas partnere.
Ukrainernes lærdommer siden 2014 – som bevist i tiden etter 24. februar i fjor – illustrerer et annet utsagn hos Sun Tzu; «det er bare den som er kjent med krigens grusomheter som fullt ut evner å forstå hvordan man gjennomfører en effektiv krig».
Ukrainerne kjenner både seg selv og sin fiende. Ukrainerne har bevist operasjonelle og logistiske evner til å motstå store fremrykkende russiske styrker langs flere akser. De har gjennomført suksessfulle motoffensiver. Og befolkningen har bevist at den evner å stå i – og stå imot – brutalitet over tid.
En ny fase
Men når Russland i økende grad tar høyde for at krigen vil vare lenge, gjør det at ukrainerne trenger nye kapasiteter for å forsvare seg og frigjøre territorier. Dermed blir kraftfull og varig støtte fra USA, Europa og Norge bare enda viktigere. Ukrainerne vil i 2023 ha behov for tilførsel av våpensystemer man hittil ikke har levert.
– Stridsvogner ikke nok
Den nylige stridsvognalliansen spiller inn i dette bildet. Behovet for strømlinjeforming av trening og opplæring og logistikk er viktig. Kvantitet er avgjørende. Men hverken Ukraina eller dets allierte har råd til å stoppe ved stridsvogner.
– Trenger langtrekkende missiler
Ukrainerne har over tid vist evne til å svekke Russlands offensive potensiale ved å slå til effektivt mot russiske troppekonsentrasjoner og militær og strategisk infrastruktur i bakre operasjonsområder. Her har vestlige våpensystemer slik som HIMARS spilt en viktig rolle. Det er derfor på tide med en mer realistisk diskusjon rundt langtrekkende missilsystemer til de ukrainske styrkene.
Med den varslede Ukraina-pakken med lang varighet kan også Norge bidra videre til å styrke Ukraina relativt sett, mot et Russland som gradvis tilpasses en lang krig. Norge kan bidra med finansiering og trening, og bør vurdere donasjoner sammen med allierte for så raskt som mulig å fase inn Leopard 2 stridsvogner, og også berede grunnen for donasjon av andre moderne systemer, slik som F-16 jagerfly.
Ukraina-støtten er transatlantisk samhold i praksis. Den sikkerhetspolitiske konsensusen i Europa om at grenser ikke skal endres med makt har det siste året manifestert seg i en sterkere koordinasjon om forsvar og sikkerhet i praksis, enn vi har sett på lenge. Ukrainsk seier er mulig, men det vil kreve steinhardt arbeid og strategisk håndverk over tid.
Støtten vil være et meningsfullt bidrag til å gi millioner av ukrainere et verdig liv og en stabil fred så raskt som mulig – og samtidig en lakmustest for transatlantisk samarbeid og forpliktelse til en regelstyrt europeisk orden.
