Krigen i Ukraina har pågått i like over ett år og allerede foreligger det en rekke analyser og ekspertuttalelser som forsøker å forklare det som skjer. Det er helt klart for tidlig å kunne trekke noen bastante konklusjoner med hensyn til hva denne krigen betyr for forståelsen av krigføring i det 21. århundre, men noen refleksjoner kan man selvfølgelig gjøre seg.

PP/TOM HENRY KNUTSEN, GENERALMAJOR (P), TIDLIGERE LUFTVERNINSPEKTØR

Det er første gang siden andre verdenskrig at det foregår en høyintensitetskrig i Europa, med Russland som den ene krigførende part. Det er også første gang at man ser hele spekteret av moderne våpen anvendt, inkludert langtrekkende missiler og droner. Likevel ser vi også elementer av krigføringen fra både første og andre verdenskrig – med skyttergraver, artilleridueller og panserslag.

Denne artikkelen vil først og fremst analysere luftoperasjonene, med særlig vekt på bruken av luftvern og hvilke lærdommer som kan være nyttige for Norge.

Russiske luftoperasjoner

Russerne startet angrepet mot Ukraina 24. februar 2022, blant annet med en stor offensiv med kryssermissiler og taktiske ballistiske missiler (TBM). Samtidig så man utstrakt bruk av luftlandsettinger med både helikopter og transportfly. Hensikten var å oppnå en rask strategisk avgjørelse.

Som et ledd i dette innledende angrepet ble det også gjort forsøk på å ødelegge den ukrainske radarkjeden for å «blinde» det ukrainske luftforsvaret og slå ut ukrainske luftvernsystemer. Russerne lyktes imidlertid ikke med dette.

Det er mye som tyder på at russerne har problemer med å planlegge og gjennomføre en større strategisk luftkampanje etter vestlig mønster, inkludert Suppression of Enemy Air Defense (SEAD). Dette henger delvis sammen med det som lenge har vært russisk doktrine, å se luftmakt som et støttevåpen til bakkestyrkene, og ikke som et selvstendig krigsvinnende element. Det var forventet at russerne ville følge opp med omfattende flystyrker, men dette skjedde ikke. Flyene ble i hovedsak stående på bakken i starten, til tross for at det var mange av dem. Russland sliter tydeligvis med å omsette teori i praksis i det komplekse bildet i Ukraina.

Etter at ukrainerne startet gjenerobringen av russiskokkuperte områder, har bakkekrigen på mange måter kjørt seg fast i Donbass-regionen. For å kompensere for manglende fremgang på bakken, har russerne i den senere tid gjennomført flere angrep mot sivile mål med langtrekkende presisjonsvåpen: kryssermissiler, TBMs og iranske droner (Shahed 136).

Russerne har demonstrert, både gjennom målvalg og bruk av klasevåpen og termobariske bomber, at de ikke respekterer krigens folkerett og er villig til bevisst å la sivilbefolkningen lide. Hensikten ser ut til å være å «mørklegge Ukraina» gjennom vinteren og sørge for at store lidelser for sivilbefolkningen skal snu opinionen mot regjeringen i Kyiv – og ikke minst at støtten i Vesten skal forvitre.

Ingenting tyder på at russerne, så langt har lyktes med denne strategien, og de historiske erfaringene fra andre verdenskrig indikerer heller ikke at de vil lykkes. Det er imidlertid et sterkt behov for velfungerende luftvern, som kan redusere effekten av de massive luftangrepene.

Som en foreløpig oppsummering av de russiske luftoperasjonene kan det slås fast at russerne tilsynelatende ikke har klart å etablere luftherredømme, kun lokal og tidsbestemt luftoverlegenhet.

Ukrainske luftoperasjoner – og bruk av luftvernsystemer

Dette har medført at ukrainerne har kunnet gjennomføre både defensive kontraluftoperasjoner (DCA) og nærstøtte (CAS) i relativt stor utstrekning. Droner har også vært anvendt med stor effekt på ukrainsk side.

Russiske panserkolonner ble for eksempel sendt frem uten tilstrekkelig luftverndekning, og ble da et lett bytte for blant annet ukrainsk bruk av den tyrkiske dronen Bayraktar TB-2 – og etter hvert den amerikanske dronen Switchblade, som var gitt som våpenhjelp.

I tillegg ser det ut til at kreative IT-miljøer, etablert i kjølvannet av 2014, har hatt suksess med overvåkning og bekjempning ved bruk av «hjemmesnekrede» droner og oppfinnsom bruk av ny teknologi.

Når det gjelder DCA-operasjonene så hadde Ukraina i utgangspunktet både jagerfly av typen Mig-29 og ulike klasser luftvern tilgjengelig; fra langtrekkende S-300 til kortholdsluftvern av typen Strela-10. I løpet av krigen har Ukraina også fått tilført mer kortholdsluftvern som våpenhjelp, blant annet Starstreak, Gepard, Stinger og Mistral, samt luftvern med middels rekkevidde i form av NASAMS.

NASAMS er et svært effektivt luftvernsystem basert på det amerikanske luft-til-luft missilet AMRAAM og et ildledningssystem utviklet av norske Kongsberg Defence & Aerospace (KDA). Nå diskuteres det også om de skal få det amerikanske langtrekkende luftvernsystemet Patriot, som også har en kapasitet mot TBM.

Alt tyder på at ukrainsk luftvern har vært effektivt. Dette skyldes blant annet den mengde og miks som ukrainerne hadde ved krigens utbrudd, men også at de var forberedt og tilgjengelige – med en høy treningsstandard.

De har også vært gode på taktikk gjennom å presse russiske fly ned i engasjementssonen til kortholdsluftvern, samtidig som det langtrekkende luftvernet har sørget for engasjementer på lang avstand, noe som igjen har tvunget russerne til å avfyre sine missiler utenfor luftverndekningen.

Ukrainerne har også demonstrert at de har vært dyktige på å beskytte sine egne luftvernsystemer ved mobilitet, kamuflasje og narretiltak, slik at russerne har hatt problemer med å slå dem ut. Dette igjen har resultert i manglende suksess og store tap for Russland.

Konsekvenser for Norge

I Forsvarets forskningsinstitutts (FFI) årlige Forsvarsanalyse for 2022 fremgår det klart at Norge har store mangler når det gjelder luftvern. Dette har blitt påpekt av flere forsvarseksperter i en årrekke, men har blitt ytterligere aktualisert etter Russlands angrep på Ukraina. Knapt noen trodde for eksempel at vi igjen skulle oppleve bombing av byer og sivile mål i Europa.

Den lufttrusselen vi har sett utspille seg i Ukraina med bruk av fly, droner og missiler finnes også i våre nærområder, godt beskrevet blant annet i E-tjenestens årlige åpne etterretningsvurdering Fokus. Varslingstiden for et angrep kan være svært kort.

Luftangrepene kan også variere med hensyn til angrepsprofil, hastigheter og presisjon – hvilket utgjør en utfordring for en forsvarer, da en trenger en miks av ulike forsvarssystemer for å beskytte seg mot den samlede lufttrusselen.

Vi har i dag kun vårt nye jagerfly F-35 og luftvern i form av NASAMS til å gjøre denne jobben. F-35 er et formidabelt multi-rolle kampfly med stealth-egenskaper, som etter hvert også skal utstyres med det avanserte kryssermissilet Joint Strike Missile (JSM).

F-35 har også AMRAAM-missiler, og kan benyttes i DCA-operasjoner, men å la F-35 ligge på såkalt Combat Air Patrol (CAP) for å beskytte befolkningssentre og kritisk infrastruktur over lengre tid er ikke en optimal utnyttelse av denne kostbare anskaffelsen. Luftvern er bedre egnet til dette, og kan holde høy beredskap over tid med minimum av personell – og være på plass når slike angrep som vi ser i Ukraina måtte komme.

Dette luftvernet mangler vi imidlertid i Norge. Overgangen til innsatsforsvaret på 1990- og 2000-tallet medførte en betydelig nedbygging.

På slutten av den kalde krigen hadde vi en oppsetning med en miks av missilsystemer med middels rekkevidde (NOAH og etter hvert NASAMS), og kortholdsluftvern i form av kanonsystemet FCS 2000 (40mm L-70 kanoner) og MANPAD-systemet RB 70.

Med denne oppsetningen kunne vi forsvare hele seks flystasjoner og de viktigste områdene for mottak av alliert hjelp, og store deler av vår kritiske infrastruktur og befolkningssentra. I tillegg hadde vi det langtrekkende luftvernsystemet NIKE som med sin rekkevidde på 150 kilometer ga en meget effektiv luftverndekning over store deler av Østlandsområdet.

Oppsetningen er nå redusert til kun tre NASAMS-batterier ved flystasjonene Ørland og Evenes, og ett NASAMS batteri til Hæren i Finnmark. NASAMS er utmerket i sin rolle, men systemet har begrenset rekkevidde og ingen effekt mot TBM.

NASAMS vil ikke alene kunne etablere en tilfredsstillende luftvernparaply over de strategisk viktigste områdene i landet. I dag ligger hele Sør-Norge med hovedstaden og de største befolkningssentrene helt ubeskyttet. Vi er heller ikke i stand til å gi tilfredsstillende luftverndekning til alle mottaksområder for alliert hjelp (havner og flyplasser).

Et annet område der vi i dag er svake, både med hensyn til kapasitet og kompetanse, er forsvar mot droner. Bruk av droner både til etterretning, overvåkning og rekognosering (ISR) og bekjempelse har utviklet seg over flere år og ikke minst krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020 viste effekten av droner mot panseravdelinger. I Ukraina har vi sett dette tatt et skritt videre, med droner i alle størrelser fra mikrodroner til større droner som kan benyttes til strategiske luftangrep.

Større droner kan skytes ned uten problemer av vanlige luftvernsystemer, men her må det gjøres kost/nytte-betraktninger av å benytte dyre luftvernmissiler mot relativt billige droner. De mindre dronene krever også mer spesialiserte mottiltak i form av Counter UAS-systemer.

– Trenger mer luftvern – nå

Krigen i Ukraina har vist at operasjoner med langtrekkende presisjonsvåpen og droner vil spille en betydelig rolle i moderne krigføring. Vi har også sett disse brukt mot rene sivile mål som et element i en strategi som skal tvinge befolkningen i kne og dermed påvirke de besluttende myndigheter. Ukrainsk bruk av luftvern har vist at det er mulig å forsvare seg mot slike angrep dersom man har den rette miks, mengde og mobilitet koblet med høy treningsstandard og beredskap.

I Norge har imidlertid nedbyggingen av luftvern siden den kalde krigen medført at denne kapasiteten er svært underdimensjonert. Det er derfor på høy tid å starte anskaffelser av mer luftvern: NASAMS som er effektivt mot kryssermissiler, et langtrekkende luftvernsystem som og har en kapasitet mot TBM, samt effektive Counter-Unmanned Aircraft-Systemer. (C-UAS) Både nåværende og forrige forsvarssjef har beskrevet dette behovet tydelig i sine analyser.

Tittelbilde: Russisk kjøretøy med ballistisk Iskander-missil. Foto: Yuri Smityuk/TASS.