«In order more effectively to achieve the objectives of this Treaty, the Parties, separately and jointly, by means of continuous and effective self-help and mutual aid, will maintain and develop their individual and collective capacity to resist armed attack».
Den Nordatlantiske traktatens artikkel 3
PP/Odin Johannessen, direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd, tidligere sjef Hæren
Krig mellom nasjonalstater er en realitet, også i Europa. Det russiske angrepet på Ukraina 24. februar 2022, og krigens gang i Ukraina gjennom det siste året, bekrefter at krigen som politisk virkemiddel må tas med i enhver plan for å styrke vårt forsvar i bredeste forstand. Det innebærer en styrking av landets totale forsvarsevne, ikke utelukkende den militære!
Det har blitt mer komplekst og krevende å forsvare Norge og norske interesser mot alvorlige trusler.Kompleksiteten påvirker vår forsvarsevne. Når det blir vanskeligere å forsvare oss, er det rimelig å anta at kompleksiteten også bør påvirke kompetansen som behøves for totalforsvaret av Norge og norske interesser gjennom konfliktspekteret.
Hva betyr kompetanse og hvor godt rustet er vi for å håndtere sammensatte trusler gjennom konfliktspekteret og over tid?
Krigen i Ukraina og den spente sikkerhetssituasjonen globalt, øker behovet for et kompetent totalforsvar. Russlands og Kinas velutviklede evner til å benytte lovlige og ulovlige metoder for å oppnå innflytelse og kontroll over befolkning, geografi og ressurser, og utfordre etablerte internasjonale system, blir stadig tydeligere.
Det russiske angrepet på Ukraina viser at bruk av alle militære maktmidler ikke kan utelates i en konfrontasjon mellom de tre dominerende makt-konstellasjonene Kina, Russland og USA.
Krigen viser også at raske militære seire ikke kan tas for gitt. Den industrielle utmattelseskrigen er tilbake, og vi må omstille både samfunn og totalforsvar for å håndtere denne risikoen.
Tidligere var krig i vår del av verden voldelig, men likevel et relativt velordnet mellomstatlig oppgjør mellom konvensjonelle militære styrker. Slik er det fortsatt, men bruk av ukonvensjonelle eller irregulære virkemidler får stadig større oppmerksomhet.
Ukonvensjonelle metoder kan være vanskelige å skille fra lovlig virksomhet, vanskelige å attribuere, og dessuten rimeligere i både et makro- og et mikro- økonomisk perspektiv. Slike metoder gir også flere trinn på eskaleringsstigen, samtidig som kampen om dominans utkjempes med effekt.
Ukonvensjonelle og irregulære virkemidler kan være kinetiske og ha til hensikt å påføre motstanderen tap og skade uten å ta eller holde terreng.De kan også være ikke-kinetiske, og forsøke å påvirke motstanderens situasjonsforståelse, og endre befolkningens vilje og den generelle oppfatningen av legitime rettigheter.
Digitale trusler kan påføre skade eller tap av verdier gjennom å utnytte moderne kommunikasjonsteknologi. Det kan også handle om å fortelle den «beste» historien som gir politisk oppslutning, selv om den ikke baserer seg på fakta.
Ukonvensjonelle metoder kan også omfatte bruk av demokratiske og lovlige virkemidler; friheter og rettigheter der det egentlige formålet holdes skjult, og som står i skarp kontrast til den opprinnelige intensjonen bak. Eksempel på dette kan være oppkjøp for å skaffe seg kritisk teknologi (Bergen Engines), tilgang på kunnskap gjennom utveksling av personell innenfor akademia (NTNU og iranske forskere, kartlegging av infrastruktur (Akademik Lazarev saken, eller oppkjøp av eiendom. Denne ”stille krigen” kommer med lav eller ingen risiko for angriperen, og inngår sammen med cyber-operasjoner og trusselen om konvensjonell krigføring i et system for politisk krigføring som over tid har som formål å endre politikken hos en motstander.
De samlede ressurser
Totalforsvaret handler om hvordan samfunnets samlede ressurser skal kunne benyttes i hele krisespekteret. Det omfatter både Forsvarets støtte til det sivile samfunn, og det sivile samfunnets støtte til Forsvaret. Totalforsvarstanken ble utviklet i London under Den andre verdenskrig, med invasjonstrusselen som bakteppe. Forsvaret skulle styrkes ved å stille samfunnets ressurser til disposisjon. Samfunnet er siden den tid betydelig endret.
En konsekvens er økt søkelys på Forsvarets rolle som bidragsyter til det sivile samfunnet i håndteringen av samfunnssikkerhetsutfordringer.
Samfunnssikkerheten og statssikkerheten er gjensidig avhengig av hverandre. Med dagens spesialiserte samfunn, og i lys av det sammensatte og komplekse trusselbilde, er det behov for å se på hvilken kompetanse som trengs hvor og når, slik at samfunnets samlede motstandskraft styrkes og ikke svekkes.
Det er ikke sikkert at den største trusselen mot vår sikkerhet alltid er militær.
Utviklingen av totalforsvaret bør foregå i tett samarbeid og med gjensidig forståelse og respekt for ulike roller og oppgaver. Næringslivet med sine kapabiliteter er en særdeles viktig aktør for samfunnssikkerhet og understøttelse av statssikkerhet. Dette må ligge til grunn for Forsvarets planlegging. Forsvarets behov for støtte, og måten denne organiseres på, må speile samfunnsutviklingen og samfunnets behov. Et fungerende samfunn er også et grunnleggende krav for støtte fra andre NATO-land slik det er beskrevet i den nordatlantiske traktatens artikkel 3. Motstandskraft er vår første forsvarslinje.
Kompetanse
Graden av spesialisering og kompleksiteten i dagens samfunn kommer til uttrykk gjennom stadig flere formalkrav. Sertifisering skal sikre faglig forsvarlig utførelse. Om dette ikke er tatt hensyn til i Forsvarets mobiliseringsplaner, vil offentlige og private virksomheter raskt miste viktig personell ved en mobilisering. Personell som er nødvendig for å opprettholde vår motstandskraft.
Forsvarsloven sier at norske statsborgere som er skikket til tjeneste i Forsvaret har verneplikt fra det året de fyller 19, til utgangen av det året de fyller 44. Dersom Forsvaret ved mobilisering i stor grad skal trekke personell ut av den daglige virksomheten de arbeider i, frem til de er 44 år slik loven beskriver, vil det gå ut over sivilsamfunnets motstandskraft.
For Forsvaret er det krevende og kostbart å opprettholde et tilstrekkelig (sam)treningsnivå for å møte operative krav, og styrke operativ evne. Kompetansen faller raskere desto mer teknologisk avansert utstyr avdelingene er oppsatt med. Teknologien skal gi oss taktiske, operative og logistiske fortrinn. Teknologien understøtter også forventninger i samfunnet om å beskytte soldater mot unødvendig risiko. «Av-teknologisering» er derfor ikke et alternativ. ’Soldat’ er en profesjon som stadig krever mer av sine utøvere.
Erfaringene fra covid-19 pandemien med mobilisering av HV-styrker for å ivareta grensevakthold, viser at mobilisering av vernepliktige mannskaper fort skaper utfordringer hos private og offentlige virksomheter når dette ikke er tilstrekkelig koordinert. Privatisering har dessuten ført til at skillelinjene mellom Forsvaret og det sivile samfunn blir stadig mindre. Dagens forsvar er avhengig av sivil understøttelse i form av varer, logistikk, tjenester og infrastruktur for å opprettholde forsvarsevne og ta imot alliert støtte.
Personell og kompetanse fremstår som den mest åpenbare flaskehalsen for å få til dette samvirket. Systemet må ikke baseres på frivillighet og løpende håndtering av fritaksordninger når behovet oppstår. Det må være forutsigbart og robust, slik at alle vet hva som gjelder.
Virke sammen over tid = motstandskraft.
I dag vil bortfall av strøm, elektroniske betalings- og kommunikasjonstjenester, logistikk og forsyningstjenester fort utfordre motstandskraften vår. Bortfall vil svekke både statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Forsvaret og samfunnet må virke sammen over tid. Det krever en annen kompetanse enn for få ti-år siden hos begge.
Vi er få her til lands, og må ta konsekvensen av det. Spesielt når vi skal sikre troverdig og robust stats- og samfunnssikkerhet som bygger motstandskraft i hele konfliktspekteret så lenge det trengs. Vi må ta bedre hensyn til kompetansebehovet i alle deler av Totalforsvaret enn det vi gjør i dag, slik at vi bygger motstandskraft for det som kommer, og ikke det som var.
