«Selv om undervannsbåten ikke er fullkommen», vil den med «rimelige omkostninger gjøre en mindre stat sterk og farlig mot en større angriper… jeg tror at undervannsbåter vil være det beste og kraftigste forsvar for våre fjorder og viktigste byer…og at den vil være det farligste og beste våpen mot blokade eller forsøk på landsetting av tropper og okkupering… idet båtens moralske verdi vil skaffe forsvaret styrke og moralske fordeler.» (Kaptein V. A. Geelmuydens rapport til myndighetene, 1901)

PP/JØRGEN BERGGRAV

Under den amerikanske uavhengighetskrigen blokkerte den britiske marinen kysten som opprørerne kontrollerte. Å bryte blokaden var viktig for å få forsyninger og forsterkninger.

De første ubåtene

Ingeniøren David Bushnell fikk da idéen til å bygge en undervannsfarkost som kunne bidra til dette. Han bygget ubåten Turtle («Skilpadde») i eik, og utstyrte den med hånddrevet propell – og en mine som skulle festes til bunnen på fiendtlige krigsskip.

I september 1776 gikk Turtle til angrep på det britiske flaggskipet Eagle. Ubåten kom seg i god angrepsposisjon, men skruen som skulle feste minen, traff på et metallbeslag. Uten et friskluftsystem måtte sersjant Lee, som opererte ubåten, oppgi flere forsøk.

I årene som fulgte, ble det ikke lagt stor vekt på å utvikle ubåter. Til det var utfordringene med fremdriftsmaskineri og friskluft for store. De forsøkene som ble gjort, viste seg å være farligere for besetningen om bord, enn for fienden. Ønsket om å kunne operere uoppdaget i et sjøområde som var behersket av fiender, var imidlertid fortsatt til stede.

Teknologisk revolusjon

Utviklingen av dampmaskinen revolusjonerte krigføringen, både til lands og til vanns. Utbyggingen av jernbanen gjorde det mulig å forsyne styrkene på felttog på en helt annen måte enn før, og til sjøs måte seilskipstaktikken vike.

Dampmaskiner krever imidlertid masse luft til forbrenning, og var ikke egnet til undervannsbåter. Likevel ble det laget prototyper der damp ble samlet i en trykktank som ble brukt i en pressluftmotor for å drive propellen. Heller ikke dette ga ønskede resultater.

Utviklingen av bensinmotoren revolusjonerte krigføringen i enda større grad enn dampmaskinen. Nå ble motorene tilstrekkelig effektive og lette til å kunne plasseres i fly, og med det ble et nytt domene innført – luftkrig. For tanken om en relevant undervannsbåt, var bensinmotoren, kombinert med en elektromotor, et langt steg forover.

Rundt århundreskiftet var det klart at undervannsbåtene ville kunne få stor operativ betydning. Særlig vekket konstruksjonene til amerikaneren John Holland oppsikt.

Den norske marinen anskaffer ubåter

Den norske marinen hadde fulgt med på dette, og i 1901 ble kaptein Victor Alfred Geelmuyden sendt til USA for å lære seg mer om ubåter. Dette var før unionsoppløsningen, og norske myndigheter ønsket å være vel rustet, om det skulle bli konflikt med svenskene.

I sin rapport konkluderte Geelmuyden med at «selv om undervannsbåten ikke er fullkommen», vil den med «rimelige omkostninger gjøre en mindre stat sterk og farlig mot en større angriper…jeg tror at undervannsbåter vil være det beste og kraftigste forsvar for våre fjorder og viktigste byer…og at den vil være det farligste og beste våpen mot blokade eller forsøk på landsetting av tropper og okkupering…idet båtens moralske verdi vil skaffe forsvaret styrke og moralske fordeler».

I 1906 ble anskaffelse av den første undervannsbåten tatt inn i forsvarsbudsjettet, og 28. november 1909 ble kommandoen heist på det første fartøyet, som fikk navnet ”Kobben”. Flere ubåter ble overtatt i årene som fulgte, og disse ble en viktig del av det norske nøytralitetsvernet.

På sparebluss

Fredsoptimisme i Europa, kombinert med økonomisk krise, førte til nedbygging av Forsvaret. Riktignok hadde forsvarskommisjonen av 1920 foreslått at Norge skulle ha to store og åtte små ubåter, men de seks B-klasse ubåtene som ble bygget ved Marinens Hovedverft, var preget av stram økonomi og hensynet til arbeidsplasser i Horten.

Båtene var umoderne allerede da de ble tatt i bruk, og sammen med de gamle A-klassebåtene var det ikke mye de kunne stille opp med da Tyskland gikk til angrep på Norge i 1940. De fikk ikke utrettet stort. B-1 kom seg over til Storbritannia, der den ble brukt som rekrutterings- og treningsubåt, og på den måten dannet utgangspunkt for videre operasjoner.

Norske ubåter i krig

Den første oppgaven for eksilregjeringen i Storbritannia var å bygge opp en relevant krigsorganisasjon med skip, fly og landstridskrefter, som sammen med de allierte kunne bidra i krigen. Dette førte til omfattende utskifting av Marinens materiell.

Tre ubåter ble overtatt fra britene, og fikk betegnelsen U-klassen. Båtene utførte 25 tokt. Handelsskip ble senket, og landsetting av spesialstyrker og sabotører ble utført. Det var under en slik operasjon at KNM Uredd, med en besetning på 33 mann og seks mann fra Kompani Linge, gikk tapt etter å ha gått på en tysk mine.

Det tette operative samarbeidet med britene har preget den norske ubåttjenesten frem til vår tid.

Mot en stor ubåtflåte

Etter frigjøringen ble de norske ubåtfolkene sendt til Norge for å desarmere de tyske ubåtene som befant seg i norske havner, og seile dem til Storbritannia. Deretter ble de to gjenværende ubåtene i U-klassen, Ula og Utsira, seilt til Norge, og i 1946 ble ytterligere tre, Utstein, Utvær og Uthaug, kjøpt fra Storbritannia.

Tre tyske ubåter, som fortsatt var i Norge, ble overtatt av Marinen. Disse var av typen VII C, den mest vanlige tyske ubåt-klassen, og fikk navnene KNM Kya, KNM Kaura og KNM Kinn. KNM Kaura, ex. U-995, står i dag utstilt på Laboe utenfor Kiel, og er vel verd et besøk.

Våpenhjelp og flåteplan

I 1950 ble det inngått en avtale om våpenhjelp til Norge fra USA. Våpenhjelpen og NATOs infrastrukturprogram førte til at forsvarsstrukturen kunne økes, og at store deler av budsjettet kunne kanaliseres til drift.

Fordi det ville ta forholdsvis lang tid å få forsterkning av landstyrker, var det behov for en tallmessig stor mobiliseringshær. Luftstyrker kunne komme raskt, men hadde behov for baser og annen infrastruktur. Derfor fikk Luftforsvaret en langt større basestruktur enn det norske fly selv hadde behov for.

Marinen hadde gjort en betydelig krigsinnsats, i tett samarbeid med den britiske marinen, på åpent hav og i skjærgårdsoperasjoner med motortorpedobåter. Ambisjonene var betydelige, og omfattet store fartøyer. Sjøforsvaret ble imidlertid ikke gitt høy prioritet.

Til sjøs var vestmaktene dominerende, og forsvarskommisjonen av 1946 argumenterte at det i stedet burde satses på land- og luftstyrker, støttet av et kystnært invasjonsforsvar.

NATO-samarbeidet, en game-changer

Medlemskapet i NATO hadde også store konsekvenser for hvordan den norske styrkestrukturen ble utformet.

På midten av 1950-tallet ble det klart at det ville ta flere uker før den amerikanske flåten kunne være på plass i norske nærområder, og også britene trappet ned sin tilstedeværelse. Dette førte til økt behov for norsk sjømilitær beredskap.

Storparten av Marinens fartøy, som hovedsakelig var bygget under eller like etter krigen, var preget av slitasje. Det norske forsvarsbudsjettet kunne ikke romme en fornyelse av flåten alene, og etter forhandlinger med USA som resulterte i at amerikanerne skulle dekke halvparten av kostnadene ved anskaffelsene, ble en avtale inngått i 1960.

Avtalen, som er kjent som Flåteplanen av 1960, forutsatte at Marinen skulle utvikles med utgangspunkt i et kystnært konsept. Hovedoppgaven ble å understøtte Hærens defensive operasjoner og sikre flankene. I dette lå å sikre forsyningslinjene mellom Sør-Norge og Nord-Norge med fregatter, korvetter og minefartøy, og anti-invasjonsoperasjoner med ubåter og motortorpedobåter.

For anti-invasjonsoperasjoner var det viktig med mange, små og manøvreringsdyktige fartøyer. Både svenske og franske leverandører ble vurdert. Budsjettet ville rekke til seks franske ubåter av Daphne-klassen, eller ti svenske av Hajen-klassen.

Tyske ubåter – igjen

Etter at restriksjonene som Tyskland var pålagt etter den andre verdenskrigen ble lempet på i 1959, kunne Tyskland igjen bygge undervannsbåter. En norsk delegasjon som reiste til Tyskland kom frem til at man kunne få dobbelt så mange ubåter som hvis man kjøpte Hajen fra svenskene, selv om dette var mindre og enklere båter.

Tyskerne hadde et stort behov for militært materiell til gjenoppbygging av et militært forsvar, og tyskerne tilbød seg derfor å kjøpe forsvarsmateriell fra Norge. For hver tredje krone Norge handlet for i Tyskland, ville tyskerne bestille forsvarsmateriell for fem kroner.

Etter at Stortinget hadde gitt sin tilslutning til Flåteplanen i førjulsdagene i 1960, kunne kontraktsforhandlingene med Ingenieurkontor Lübeck (IKL) bringes i havn. En kystubåt ble utlånt til Norge for utprøving og opplæring.

Dette bidro også til forbedringer på de «norske» båtene, som var under bygging. Båtene som Tyskland selv skulle ha, var bygget i umagnetisk stål. Dette gjorde dem vanskeligere å oppdage – men begrenset også dykkedybden. Kobben-klassen ble derfor bygget i stål, som økte dykkedybden til det dobbelte.

Forbedringer

Kobben-klassen fikk også sideroret montert aktenfor propellen. Dette forbedret manøvreringsegenskapene betydelig. Femten ubåter ble bestilt.

Samarbeidet med tyskerne var meget godt, og allerede i april kunne kommandoen heises på den første båten, KNM Kinn. Den siste båten i serien, KNM Svenner, heiste kommando i juni 1960. Parallelt med innfasing av Kobben-klassen ble de gamle U- og K-klassene utrangert.

Frem til slutten av 1980-tallet, var Kobben-klassen kjernen i sjøinvasjonsforsvaret. Båtene hadde åtte torpedoer. To torpedoer var til bruk mot andre undervannsbåter, seks torpedoer var mot overflatemål. Til å begynne med ble tidligere tyske, rettløpende torpedoer benyttet, senere svenske trådstyrte. Etter hvert ble målsøkende torpedoer anskaffet.

Opptil 12-13 båter seilte samtidig. Dette krevde god styring fra hovedkvarteret, med tildeling av operasjonsområder og transittruter.

Stort ansvar

Kobben-klassen hadde en besetning på om lag 20 mann. Besetningene var relativt unge, og noen skipssjefer var ikke mer enn 27-28 år gamle. Toktene var et stort ansvar å få, med lange beredskapsperioder i Nord-Norge, og patruljer i Norske- og Barentshavet – langt fra norske farvann, med pålagt radiotaushet – og uten noen å spørre om råd.

«Krigspatruljene» varte vanligvis i to uker, og en rekke norske ubåter hadde nærkontakt med russiske enheter. Missiloppskyting fra sovjetiske ubåter ble fotografert, undervannsinstallasjoner kartlagt, og en gang måtte en innkommende sovjetisk torpedo unnvikes!

I hjemlige farvann ble det drevet øvelser med andre ubåter og overflatefartøyer. En viktig oppgave var landsetting av spesialstyrker.

Liten og praktisk

Kobben-klassen var liten og stillegående, og hadde gode manøvreringsegenskaper og veltrente og lokalkjente besetninger. Med grunnleggende bestikkregning, klokke, logg og kompass, tok båtene seg inn på steder som ble ansett som «umulige» for andre ubåter.

Etter hvert hadde også Kobben-klassen behov for oppgraderinger, og noen av båtene ble rekondisjonert. Sonarsystemene ble forbedret, og torpedoene ble skiftet ut. Den siste oppgraderingen bestod i forlengelse av skroget (og da ble det plass til en enkel dusj), modernisering av sensorer, og ildlednings- og kommunikasjonsutstyr.

Utfasing og nykjøp

Den første Kobben-klassen ble utfaset etter et snorklingsuhell i 1980. Da hadde arbeidet med en erstatning for Kobben allerede pågått noen år. I alt ble det bygget seks båter av Ula-klassen. Den første ble overlevert til Norge i 1989.

Av de gjenværende Kobben-klassebåtene, ble fem overtatt av Polen, mens fire skulle brukes av den danske marinen. De resterende båtene ble hugget opp, bortsett fra KNM Utstein, som ble tatt på land og nå kan besøkes av publikum på Marinemuseet i Horten.

Mens forsvarsinteresserte kan se hvordan ubåtlivet var under den kalde krigen, arbeides det med en erstatning for Ula-klassen. Det er inngått avtale med Tyskland om anskaffelse av fire nye ubåter med stealth-skrog og luftuavhengig fremdriftsmaskineri. Det blir et spennende prosjekt, som vi kommer tilbake til ved en senere anledning.