Feiringen av Frigjørings- og veterandagen i Drammen er et samarbeid mellom Drammen kommune, NROF avd. Drammen, NVIO Drammen og omegn, Drammen Ungdomsråd, Drammen Forsvarsforening og Drammen Sjømannsforening.
I år ble seremonien avholdt ved «De falnes bauta» på Bragernes kirkegård.
Foto: Britt-Venke Schandy Oldebråten
Tale for dagen ble holdt av leder i NROF avd. Drammen og representanter for Drammen Ungdomsråd.
Foto: Britt-Venke Schandy Oldebråten
Bekransning ble utført av varaordfører Yousuf Gilani og leder i NROF avd. Drammen
Tradisjonen tro inviterte Drammen kommune til etterfeiring i Storstua på Rådhuset hvor veteraner med familie ble servert kaffe og kaker og varaordføreren holdt tale.
Tale ved frigjørings- og veterandagen, 8. mai 2019
Kjære veteraner, kjære politikere og beslutningstakere som har funnet veien hit i dag. Kjære alle sammen.
Gratulerer med dagen!
Angrepet på Norge 9. april 1940 var et definerende øyeblikk i norsk historie.
For første gang siden 1814 var Norge i krig.
Hvorvidt angrepet kom overraskende eller ei er stadig gjenstand for debatt. Men en ting er sikkert, vi var ikke klar til strid!
Etter harde kamper ble det tyske krigsmaskineri stanset ved Narvik. Churchill mente at kampene i Norge ville ta ressurser fra et fryktet angrep på de britiske øyer og 9. juni forlot de siste allierte soldater Norge. De norske styrkene sto alene og måtte kapitulere. Konge og regjering måtte flykte til England.
Det var begynnelsen på fem lange og vonde okkupasjonsår.
År hvor også vi fikk oppleve hva det vil si å leve i frykt.
Og hva det betyr å miste sitt land.
Miste sin frihet og selvstendighet.
#
Da krigen var over, lå flere byer og tettsteder i ruiner.
Spesielt hardt gikk det utover befolkningen i nord.
Kampene i Narvik var blant de hardeste i landet.
Nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms påførte dem enorme lidelser.
Krigens sår var tydelige, og preget hele det norske folk, fra nord til sør.
Men dypest var de sårene som ingen kunne se.
Og som skulle ta generasjoner å hele.
Om lag 10.000 nordmenn mistet livet.
Tap, sorg og svik rammet mange flere.
#
I dag minnes vi alle dem som fikk sine liv ødelagt.
De som mistet sine hjem.
De som måtte flykte.
Alle dem som ble fengslet, torturert, deportert eller drept.
Av en ondskap vi aldri helt kan fatte. Og aldri må glemme.
#
I dag skal vi også takke dem som gjorde en innsats.
Som ikke lot seg kue av en voldelig overmakt.
Men som tok opp kampen mot tyranni og barbari.
For vårt land og vårt folk.
Som kjempet skulder ved skulder med våre allierte.
Og bidro til å vinne friheten tilbake.
Sjøfolkene, som samfunnet og staten i mange år sviktet.
Alle våre tapre soldater, i tjeneste ute og her hjemme.
Motstandsgruppene og enkeltmenneskene.
De som sloss og de som ytte sin motstand i det stille.
#
Vi skal i dag også feire at vi etter fem lange år fikk vår frihet og selvstendighet tilbake.
Da andre verdenskrig var over, begynte arbeidet med å bygge en ny verdensorden.
Etableringen av FN skulle sikre en fremtid uten krig.
Men kampen mellom ideologier fortsatte.
Under den kalde krigen ble Europa forskånet for krigshandlinger.
Men i resten av verden fikk man merke rivaliseringen.
#
I år er det 20 år siden de første norske soldatene ble sendt til Balkan, der nabo kjempet mot nabo og etnisk rensing igjen fant sted i ruinene etter østblokkens fall.
Siden 1947, via Tysklandsbrigaden og Korea-krigen, og opp til vår tid i Mali, har over 100.000 norske soldater bidratt i over 100 misjoner, på fire kontinenter.
For å skape stabilitet og sikkerhet i andre deler av verden.
Slik har de også bidratt til vår egen sikkerhet her hjemme.
Og gjort at vi som nasjon har tatt vår del av et internasjonalt medansvar.
#
Polarisering av samfunnet, begrensninger i borgerrettigheter og medienes ytringsfrihet. Fjerning av politiske motstandere.
Diskreditering av ytringsbærere.
Slik var Hitlers vei til makten på 1930-tallet.
Veien til et autoritært regime.
Vi ser det igjen.
Ungarn. Polen. Tyrkia. Et Venezuela i opprør.
Russland som tar land fra naboer for å «redde» sine egne.
«Fake-news» og bygging av mur i USA for å holde «de kriminelle» utenfor.
Vi må følge med i tiden.
Se tegnene.
Gjenkjenne historien.
Og ha mot og vilje til å stå det imot.
#
Demokratiet dør ved valgurnene, sies det.
Velger vi å ikke bruke vår stemme, gir vi en stemme til demokratiets død.
Det å ikke stemme er å håne de som ofret seg i kampen for friheten.
For vår rett til å si det vi mener.
For vår rett til å tro på den gud vi vil.
For vår rett til å elske den personen vi vil uansett kjønn, klasse eller etnisitet.
Vi som har vokst opp etter krigen har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger.
Vi har aldri behøvd å frykte.
Vi har aldri trengt å flykte.
Vi tar det kanskje som en selvfølge.
Det gjorde ikke våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre.
De vet at de verdiene vi har bygget vårt samfunn på:
Demokrati, toleranse og menneskeverd, ikke kom gratis.
Og aldri må tas for gitt.
Men kjempes for og forsvares.
Sørg for at vi alltid er klar til strid! Aldri mer 9. april!
#
Det går en rød tråd fra kystartilleristene på Oscarsborg 9. april 1940.
Til grensejegeren i Pasvik.
Og til den norske soldaten som trener og veileder sine irakiske kolleger.
En rød tråd av mot og vilje til å beskytte og forsvare.
Slik hundretusener av norske kvinner og menn har gjort siden krigen og fram til i dag.
Over hele vårt langstrakte land.
På bakken, til sjøs og i lufta.
For å verne om alt vi har. Og alt vi er.
På våre vegne.
#
Kjære alle sammen,
8. mai er en dag for feiring og takknemlighet.
Feiring av at vi for 74 år siden fikk vår frihet tilbake.
Takknemlighet for den innsats som ble lagt ned.
Og de ofre som ble gjort.
Av soldater, krigsseilere, motstandsfolk og sivile i et okkupert Norge.
Og av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden.
I Norge, og i internasjonale operasjoner verden over.
Alle, som med det norske flagget på skuldra har gjort en innsats for vårt land, er våre veteraner.
I dag feirer vi vår frihet og selvstendighet.
Og vi takker og hedrer alle dem som har satt oss foran seg selv.
