Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot juni 2021.

Dette er artikkel nummer elleve i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart, reservistenes rolle i frigjøringen fra Sverige, første verdenskrig, mellomkrigsårene, oppstart av det nordiske samarbeidet, historien til vårt medlemsblad Pro Patria, reservistenes rolle under den andre verdenskrigen, internasjonalt samarbeid gjennom CIOR, hvordan VOF slo seg sammen med de andre reservistorganisasjonene og dannet NROF slik vi kjenner det i dag og sist hva æresmedlem og tidligere formann, Arne Heimdal, trakk frem i sin hilsen til NROF i 1986 i anledning Forbundets 90-års jubileum.

Fra kjøkkenbord til skrivebord

I 1986 var Olav E. Rese generalsekretær, og i anledning Forbundets 90-års jubileum skrev han sine tanker om noen sentrale momenter for organisasjonen.

Han trekker frem to sentrale begivenheter for reservebefalets samlende organisasjon i årene opp mot 1986.

Den første kom i 1975, da Norske Reserveoffiserers Forbund ble grunnlagt basert på VOFs organisasjon, i tett samarbeid med Marinens Reserveoffiserers Forbund, Vernepliktige Sjøoffiserers Forening, og Luftforsvarets Offisersforbund.

Den andre begivenheten Rese trakk frem fant sted to år senere. I 1977 vedtok Landsmøtet å etablere et fast bemannet sekretariat for NROF.

I dag består sekretariatet av fem fast ansatte fordelt på 4,6 årsverk, mens det fra starten av kun var midler til en enkelt fulltidsstilling.

Med organisasjonen NROF fikk man ett felles organ som på reserveoffiserenes vegne kunne kanalisere problemer, ønsker og så videre gjennom drøftinger med myndighetene. Samtidig kunne man gjøre krav på den støtte Forsvaret gav og gir reserveoffiserene. Dette var en vesentlig fordel ikke bare for reserveoffiserene, men også for Forsvaret skriver Rese. Videre tekst er hentet fra Reses tekst i en jubileumsutgave av Pro Patria:

Når man i dag blar tilbake i arkivene fra slutten av 60-årene og mesteparten fra 70-årene, må man bli imponert av det kjempearbeid som ble utført av organisasjonens valgte tillitsmenn og andre medlemmers uselviske innsats – frivillig og ulønnet. Rett nok hadde man god hjelp av en delvis lønnet forretningsfører i daværende yrkeskaptein Karl Pedersen, men også hans arbeide måtte utføres på fritiden.

Til møter og skrivearbeide fikk man låne et rom her og deler av en skrivepult der. Noe fast tilholdssted hadde man ikke over lengre tid. De fleste saker ble nok utredet, skrevet og konvoluttert på «kjøkkenbordet» i hjemmet.

Da Forbundets første generalsekretær tiltrådte desember 1977, fikk man samtidig innsmett på Akershus festning, bygning 59 A, hvor man etter hvert kunne bygge ut andre etasje til et trivelig arbeidssted og med Norges Lotteforbund som hyggelig nabo i 1. etasje.

At man høsten 1985 måtte «rømme» B69 A til fordel for Feltprosten førte til at man av Forsvaret fikk tildelt enda bedre lokaliteter i Parkveien 68. NLF fulgte med på flyttelasset, og  gjorde at man raskt følte seg hjemme også i det nye standkvarter, selv om man nå byttet etasjer.

Etableringen i nye lokaler er et klart bevis på at vedtakene i 1975 og 77 var riktige:

– Forbundet er nå av Forsvaret fullt ut akseptert som samarbeidspartner og reserveoffiserenes talerør
– Forbundet har nå utviklet en stab og et standkvarter hvor henvendelser fra myndigheter og medlemmer kan samles og virksomhet koordineres.

Økonomi

Det har vært et prinsipp i Forbundet at man ikke skal ha en høy kontingent. Fra Forsvaret har man i flere år hatt tilskudd til driften. Før 1980 var denne støtten relativt beskjeden. Fra det året fikk støtten imidlertid en betydelig økning. Ved fremleggelsen av Stortingsprop. nr. 1 (1979-1980) uttalte daværende statsråd Rolf Hansen blant annet at økningen av tilskudd til NROF «må sees på bakgrunn av den betydning organisasjonen er forventet å få som bindeledd mellom Forsvaret og det vernepliktige befal.» Både i Forsvarskomiteen og i Stortinget ble blant annet betydningen av den informasjonsvirksomheten NROF kunne medvirke i fremhevet.

For å bedre innsatsen på informasjonssiden ble det i 86 ansatt en informasjonsmedarbeider, som også var redaktør for Pro Patria.

Lokalforeningene – Forbundets livsnerver

Da VOF i slutten av 60-årene gikk til en offensiv for å verve medlemmer, var det opprettelsen av lokalavdelinger i distriktene som skulle danne basis. Da som nå var man klar over at reserveoffiserenes kontakt seg i mellom og til Forsvaret måtte skje via en lokal tilhørighet til en reserveoffisersforening.

Det er i lokalforeningen man treffer kolleger, og det er her man blir tilbud aktiviteter, og det er her man kan ta opp emner for egen utvikling og det er her medlemmene kan gis kontakt med Forsvarets enheter.

For Forbundet er det avgjørende at synspunkter som kommer frem i lokalforeningene blir bragt til Forbundet på samme måte som meddelelser og samarbeidsresultater med myndighetene kommer fra Forbundet. Dette samspill mellom aktive lokalforeninger og den sentrale forbundsledelse er selve livsnerven for et Forbund som både skal leve og vokse.

I 1969 var det på det meste 657 medlemmer fordelt på 8 lokale avdelinger. I 1975 var det 2489 medlemmer og 24 lokale avdelinger, mens det i 77 var 6084 medlemmer og 28 avdelinger. I året for Forbundets 90-årsmarkering, 1986, var det 10 500 medlemmer fordelt på 61 lokale avdelinger.

I 2021 er vi om lag 6000 medlemmer og 57 lokale avdelinger.

Fremtiden

For Rese var det særlig to forhold av betydning for den kommende tiden.

Det første forholdet var at reservebefalet representerte ca. 90 % av befalsstyrken ved mobilisering. Med denne dominerende representasjon var det viktig for forsvaret av vårt land at reservebefalet gis en best mulig utdannelse og erfaring.

Denne oppgaven mente Rese at Forsvaret måtte være bevisst på.

– Forbundet må på sin side – som eneste talerør for reservebefalet – kreve medinnflytelse på de forhold som virker inn på gruppens oppgaver ved repetisjonsøvelser og mobilisering. Skal Forbundet imidlertid kunne bli en seriøs samarbeidspartner med innflytelse, må tillitsmenn og lokalforeninger drøfte og bringe frem momenter som er relevante i planleggingsprosessen. På dette området står arbeidsoppgavene i kø, skrev Rese.

Det andre forholdet var rekruttering. I 86 var rundt 20 % av datidens reserveoffiserer medlemmer.

– Selv om vi mener at argumentene bør telle mer enn antall medlemmer, er det vel fortsatt slik i samfunnet at antallet hoder veier tyngre enn hva hodene presterer av argumentasjon. I tillegg gir økt medlemsmasse bedre økonomi. Derfor må vi satse hardt for å overbevise reservebefalet i sin alminnelighet om viktigheten av å bli medlem av NROF.

For fortsatt er det riktig at samling gir styrke – styrke gir innflytelse – innflytelse krever ansvar, og NROF ønsker ansvar, avslutter Rese.