Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot jubileet i juni 2021.

Dette er artikkel nummer ni i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart, reservistenes rolle i frigjøringen fra Sverige, første verdenskrig, mellomkrigsårene, oppstart av det nordiske samarbeidet, historien til vårt medlemsblad Pro Patria, reservistenes rolle under den andre verdenskrigen og sist internasjonalt samarbeid gjennom CIOR.

Forbundene slår seg sammen og danner NROF

I forrige historiske artikkel beskrev vi kort bakgrunnen for opprettelsen av Norske Reserveoffiserers Fellesråd i 1968. Denne organisatoriske samlingen måtte gjøres siden kun en organisasjon kunne representere nasjonen Norge i den internasjonale reservistorganisasjonen CIOR, mens norske reserveoffiserer hadde organisert seg internt i de ulike våpengrenene.

Etter hvert kom tanken om å samle seg til et felles forbund som kunne tjene Forsvarets og reserveoffiserenes interesser. Dette arbeidet ble ledet av Rolv Brandtzæg, et navn som neppe er ukjent for langvarige medlemmer. Brandtzæg pensjonerte seg som oberstløytnant, og var formann i både VOF og NROF i flere år. For sin svært gode innsats ble han utnevnt til æresmedlem av Forbundet.

Brandtzæg ønsker ikke oppmerksomhet rundt sin egen rolle i arbeidet, men forteller at det var en svært spennende tid.

På invitasjon av Forbundet har Brandtzæg laget en tekst om sammenslåingen i anledningen jubileet, og ordet gis med dette til vårt høyst engasjerte æresmedlem.

Sammenslåing

Av oberstløytnant (R) Rolv Brandtzæg
Illustrasjon: major (R) Andreas Hauge

Denne artikkel om reserveoffisers-institusjonen og reserveoffisers-organisasjonene i vårt land har tidligere stått i ulike nummer av Pro Patria med utvidet tekst.

Veien fram mot samling av reserveoffiserene i et nasjonalt forbund har vært lang, kronglet og tidvis tornefull.

Det begynte allerede ved slutten av 1800 tallet med forsvarsgrensvise og kategorivise landsforeninger hvis virksomhet var konsentrert i Oslo området. Først i 1968 ble det etablert et fellesorgan som ga spire til samlingstanken. Næring til denne ble gitt da Vernepliktige Offiserers Forening sist i 1960 årene innledet en offensiv med henblikk på å etablere fellesforeninger fra alle forsvarsgrener og Heimevernet i distriktene.

Den lokale samling ble drivkraften i det arbeidet som førte frem til etablering av Norske Reserveoffiserers Forbund i 1975, bygget på Vernepliktige Offiserers Forening.

Man hadde frem til samlingen følgende foreninger i Norge:

Vernepliktige Sjøoffiserers Forening (VSF)
Vernepligtige Officerers Forening (VOF)
Marinens Reserveoffisers Forbund (MRF)
Luftforsvarets Offisersforbund (LOF) (LOF organiserte rundt 400 reserveoffiserer, selv om de i hovedsak rekrutterte yrkesoffiserer)

Norske Reserveoffiserers Fellesråd

Uvisst av hvilken grunn var det i etterkrigsårene en beskjeden kontakt mellom de ulike reserveoffisers-organisasjoner i vårt land. Etter hvert som reserveoffiserer fra alle forsvarsgrener ble med på studieturer og fikk ta del i kurs i andre land, fikk man øynene opp for at det vanlige organisasjonsmønster er en felles reserveoffisers organisasjon. Det vokste frem en gryende forståelse for at det også i vårt land måtte være en fordel å bedre kontakten og samarbeide mellom organisasjonene.

Samlingstanken ble den bærende kraft i virksomheten i det følgende tiår.

I samling lå noe annet og langt mer enn å få samlet de organisasjoner som i hovedsak konsentrerte sin virksomhet i Oslo-området. Ut over hele landet var det konsentrasjoner av reservebefal som organisasjonene hadde liten eller ingen kontakt med. Fra sist på sekstiårene tok VOF fatt på en storstilt utbygging av foreningen gjennom vervekampanjer og opprettelse av lokale foreninger i distriktene. En utbygging som best kan beskrives i tall ved at da medlemskartoteket ble sanert i 1968 sto det 180 medlemmer i foreningen fordelt på 2 lokale foreninger. I 1975 da sammenslutningen av reserve-offiserene fant sted i Norske Reserveoffiserers Forbund, hadde foreningen 2600 medlemmer fordelt på 24 lokale foreninger.

I 1966 fikk organisasjonene besøk av presidenten i den interallierte reserveoffisers organisasjon CIOR som framførte invitasjon til de norske reserveoffiserer om å slutte seg til samarbeidet mellom reserveoffiserene i NATO. CIOR stilte som krav at bare en organisasjon kunne representere hver nasjon.

Dette ledet frem til at på et møte i Oslo 23. januar 1968 ble Norske Reserveoffiserers Fellesråd (NROF) etablerte og tilmeldt CIOR. Dette var et rent samarbeidsorgan som ikke endret ved organisasjonenes status. Formålet var å tjene Forsvarets interesser, fremme samarbeidet mellom de tilsluttede organisasjoner og samordne virksomheten utad. Med i Fellesrådet var foruten representanter fra VOF, VSF og MRF, også representanter for de ca. 400 reserveoffiserer i Luftforsvarets Offisersforbund (LOF) som i hovedsak rekrutterte yrkesoffiserer.

Det falt seg derfor formålstjenlig at Fellesrådet ble det organ hvor dialogen mellom organisasjonene fant sted og som organiserte det utredningsarbeidet som kunne lede frem til et felles reserveoffisers-forbund. I 1971 oppnevnte således Fellesrådet et utvalg til å utrede spørsmålet om en samling av de norske reserveoffiserer i et forbund.

Formann i organisasjonsutvalget ble VOFs daværende formann med representanter fra VSF, MRF og reserveoffiserene i LOF som medlemmer.

Ett forbund, flere kategorilandsforeninger

Organisasjonsutvalget utviklet en rekke prinsipper og modeller for en organisasjonsmessig samling av reserveoffiserene. Disse ble i tur prøvet ut i Fellesrådet og i de tilsluttede kategorilandsforeninger. I Fellesrådets møte 2 oktober 1972 ga Fellesrådet sin tilslutning til en organisasjonsplan som i hovedtrekk baserte seg på at det ble etablert et nytt og felles reserveoffisersforbund som moderforening for VOFs lokale fellesforeninger.

VOF, VSF og MRF skulle opprettholdes som kategori-landsforeninger med lønns- og tjenestevilkår som primære arbeidsoppgaver. Dette var en komplisert organisasjonsplan som gjenspeiler den engstelse organisasjonene følte over å måtte oppgi noe av sin integritet. Hovedpunktet i planen gikk imidlertid ut på å fortsette utbyggingen av lokale fellesforeninger (ROF) av reserveoffiserer fra de tre forsvarsgrener og HV. Utfordringen la først og fremst i å samle og aktivisere de flere ti-tusen reserveoffiserer som ingen tilknytning hadde til de eksisterende foreninger.

Ett forbund bygget på VOF

Organisasjonsplanen ble behandlet på de samarbeidende foreningers årsmøter 1972/73. En rekke krav om justeringer i utkastet til vedtekter ble fremsendt organisasjonsutvalget som fikk et stort arbeide med å avveie og innpasse de ulike hensyn til en akseptabel helhetsløsning.

Høsten 1973 var arbeidet kommet så langt at et stiftelsesmøte for et felles og frittstående reserveoffisers-forbund ble berammet til 17 november 1973. Under de siste forberedelser oppstod det imidlertid en rekke problemer og uoverensstemmelser som foranlediget at møtet måtte utsettes. Tiden som fulgte ga særlig de lokale foreninger i VOF anledning til å drøfte den foreliggende organisasjonsplan. En rekke lokalforeninger ga klart uttrykk for at det var de ideelle målsetninger man prioriterte og at man ikke så noen mening i å kreve medlemskap i to landsomfattende organisasjoner (NROF og VOF), slik de samarbeidende foreninger hadde lagt opp til. Flere gikk så langt som til å hevde at hvis foreliggende organisasjonsplan ble lagt til grunn, ville man reise spørsmål om utmeldelse av VOF og stå alene tilsluttet NROF. Alternativet måtte ellers være å opprettholde og fortsette utbyggingen av VOF.

Stilt overfor disse klare signaler fant VOFs landsstyre at man i det videre arbeidet måtte søke å finne frem til en løsning hvor man bygget ett felles forbund direkte på VOFs etablerte organisasjon.

For de samarbeidende foreninger var dette en ny situasjon som gjorde krav på tilpasninger i det tidligere opplegg for et felles forbund.

Ut over høsten 1974 fant det derfor sted hyppige drøftelser mellom foreningene som førte frem til enighet om følgende plan for etablering av et felles Norske Reserveoffiserers Forbund (organisasjonsplan 1974).

1. Organisasjonene går sammen om å etablere en felles og frittstående landssammenslutning av reservebefal i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet bygget på VOFs eksisterende organisasjon.
   Sammenslutningen gis navnet Norske reserveoffiserers Forbund (NROF). Tidligere Vernepligtige Officerers Forening i samarbeid med LOF, MRF og VSF.
2. Alt reservebefal, som er medlemmer av LOF, MRF og VSF, innmeldes i NROF og kan ta del i arbeidet i den tilliggende lokale reserveoffisers-forening med fulle rettigheter. MRF og VSF kan fortsette sin virksomhet som kategoriforeninger.
3. NROF etablerer et sekretariat som etter avtale kan utføre sekretariatfunksjoner for MRF, VSF og reserveoffiserene i LOF.
4. Pro Patria blir medlemsorgan for NROF.
5. NROF ledes av et forbundsstyre (FS) med 7 medlemmer. Reserveoffiserene i VSF, MRF  og LOF skal være representert med hvert sitt medlem i FS.
6. NROFs høyeste besluttende or­gan er landsmøtet (LM). MRFs, VSFs og LOFs reserveoffiserer møter hver med to representanter til LM.
7. NROF skal på reserveoffiserenes vegne kunne gjøre krav på den støtte som forsvaret vil gi reserveoffiserene (økonomi, sekretariat mv).

Da NROF ble etablert 22. februar 1975, gikk formiddagen med til å avvikle et ordinært landsmøte i VOF. En hovedsak under dette møtet var å ta stilling til organisasjonsplan 1974 og tilliggende vedtektsforslag. Landsmøtet gikk enstemmig «inn for å danne et felles frittstående reserveoffisers forbund». Imidlertid ble det under møtet fremsatt en rekke alternative forslag om endringer i organisasjonsplan 1974. Ett forslag gikk ut på at fellesforbundet skulle bære VOFs navn. Landsstyret hevdet at dette ville være et urimelig krav overfor de øvrige organisasjoner. Ved den endelige votering ga 44 stemmer sin tilslutning til organisasjonsplan 1974, 9 stemte imot. 21 av VOFs 24 lokale foreninger var representert på landsmøtet med tilsammen 53 stemmeberettigede.

Ettermiddagens stiftelsesmøte i NROF ble satt under ledelse av VOFs formann med 36 representanter fra de samme 21 lokale VOF-foreninger som hadde deltatt i formiddagens landsmøte, supplert med 2 representanter fra landsstyret i VOF og fra hver av MRF, VSF og reserveoffiserene i LOF, tilsammen 44 representanter.

Møtet vedtok enstemmig «å stifte Norske Reserveoffiserers Forbund med vedtekter som det fremlagte forslag.» Det var da gjort enkelte mindre endringer og tillegg til vedtektene, i hovedsak av formelle hensyn som ikke vedrørte realitetene i organisasjonsplanen.  Rolv Brandzæg ble formann, og med seg som nestformann i det nye forbundet hadde han representant fra marinen.