Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot jubileet i juni 2021.
Dette er den fjerde artikkelen i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart, reservistenes rolle i frigjøringen fra Sverige og første verdenskrig.
De urolige mellomkrigsårene
Mellomkrigstida var preget av nye uroligheter og mye usikkerhet i verden. Her hjemme var hærordningen av 1927 et stort tema for debatt. I De Vernepliktige Officerers Forening (VOF) mente man at hærordningen ga støtet til et tydelig forfall av landets forsvar, og gikk så langt som å kalle det et bevisst forsøk på å knekke de vernepliktige offiserers forsvarsinteresse fra politisk hold.
Hærens faste instruktørkorps, de tidligere underoffiserene, skulle erstattes av befal fra de nye befalsskolene. Med det ble Krigsskolens nederste avdeling stengt i 1932, etter å ha utdannet 2880 vernepliktige offiserer siden den forsiktige oppstarten i 1864. Bekymringen hos VOF var at dette ble en slutt på den jevne tilgangen på kvalifiserte vernepliktige offiserer som den nederste avdelingen hadde produsert. Her var opptakskravet bestått artium eller tilsvarende. På de nye befalsskolene hadde elever ved forsvarets forskoler prioritet, noe VOF mente blokkerte tilgangen til utdannede menn med artium.
Et annet moment VOF bekymret seg over, var det gode miljøet som var på Krigsskolen. De kommende fastlønnede yrkesoffiserer fikk samme utdannelse som de vernepliktige i den nederste avdeling. Her lærte de hverandre å kjenne, noe som forenklet samarbeidet og bygget en gjensidig tillit som viste seg å være viktig i 1940 og de påfølgende krigsårene.
VOF beskrev situasjonen på 30-tallet som noe håpløs. Særlig ble det pekt på at mange underoffiserer fikk offisersgrader og gikk over til administrerende stillinger, om de ikke fikk innvilget avskjed på gode betingelser. Disse kreftene på landets rekruttskoler skulle erstattes av yngre befal fra de nye befalsskolene. I følge boken «Den norske hærs vernepliktige offiserer», utgitt i forbindelse med NROFs 40-års markering, medførte endringen store problemer med å få gjennomført utdannelsen på en effektiv måte da særlig instruktørsjiktet mistet mange av sine beste krefter. Hærordningen førte med seg befalsmangel enkelte steder, noe som åpnet opp for at kvalifiserte vernepliktige offiserer kunne bidra med sine kunnskaper på frivillig basis for å bøte på befalsmangelen.
Selv om de vernepliktige offiserene velvillig stilte opp, så foregikk det ikke uten utfordringer. Blant disse var en regel fra hærordningen av 1927. Denne inneholdt en rangeringsbestemmelse som sa at vernepliktige offiserer måtte ha lavere rang enn yngste fastlønte. En vernepliktig løytnant kunne med det risikere å måtte stille bak yngste fastlønte løytnant, til tross for at førstnevnte gjerne hadde vesentlig mer erfaring. VOF mente at den eneste riktige ordning var at man ble rangert sammen med sitt eget krigsskolekull. Denne ordningen ble brukt under første verdenskrig grunnet de spesielle tjenesteforholdene i nøytralitetsvernet, hvor de vernepliktige rangerte umiddelbart under de fastlønte av samme grad og samme krigsskolekull.
Et konkret eksempel problematisert av VOF var en vernepliktig premierløytnant som ble spurt i 1930 om han var villig til å bli nestkommanderende ved sitt våpens rekruttkompani. Ansettelsen ble godkjent av forsvarsdepartementet, men rangeringsbestemmelsene gjorde seg gjeldende i departementets påtegning:
«En vpl premierløytnant måtte ikke tjenstgjøre som nestkommanderende ved kompaniet hvor eldre fastlønte løytnanter samtidig gjorde troppstjeneste.»
I dette konkrete tilfelle var det snakk om tidligere underoffiserer som var gitt løytnants grad.
For å komme rundt bestemmelsen, ble den vernepliktige offiseren ansatt med følgende militær status: Sersjant i fenriks stilling med løytnants grad.
VOF hadde ikke glemt angrepet på reserveoffiserene i 1890-årene, som ble omtalt i vår første historiske artikkel, og følte i 1930-årene at den vernepliktige offiser som institusjon på nytt ble angrepet gjennom hærordningen. Eksempler som det ovennevnte gjorde ikke situasjonen bedre.
Det hjalp neppe at den vernepliktige offiser som institusjon innledningsvis ble nektet sete i befalskomiteen som skulle behandle en rekke temaer i forbindelse med nettopp innføringen av hærordningen. VOF gav her sin mening sterkt til kjenne, og pekte på de vernepliktige offiserer på denne tiden kunne stille med rundt 2500 utdannede menn, et betydelig større antall enn de andre befalene. I boken «Den norske hærs vernepliktige offiserer» uttalte foreningen at man ikke reagerte kraftig ut av «forfengelighetshensyn, men utelukkende av hensyn til vårt fedrelands forsvar!»
Alf Petersen, forfatteren av «Den norske hærs vernepliktige offiserer», skriver at det neppe var noen kulturstater utenom Norge som viste en så klar mangel på forståelse av den frivillige vernekraft som den vernepliktige offiser utgjorde. Foreningen fortsatte med å med være kritiske til nasjonens forsvarsevne gjennom 30-tallet, og forsøkte å påvirke der den kunne for å øke satsingen på forsvaret.
Aktivitet hos VOF
I De Vernepligtige Officerers Forening var det mye aktivitet i mellomkrigstida. I mars 1927 fikk VOF tillatelse for lån av militære effekter og ammunisjon til 80 ulønte offiserer for å arrangere egne krigsspill. VOF søkte senere samme år om å få utvidet denne tillatelsen til å omfatte ytterligere 80 befalingsmenn og ikke minst om tillatelse til å opprette et eget øvelsesapparat for kursenes deltakere.
Her ga både Generalstab og Forsvarsdepartementet sine innspill. Generalstaben uttalte følgende:
– Det initiativ og den interesse De Vernepligtige Officerers Forening har lagt for dagen ved at organisere et øvelseskompani fortjener efter Generalstabens mening al mulig anerkjendelse. Paa frivillighetens vei og ved ikke ubetydelige personlige ofre har foreningens medlemmer søkt at skaffe sig erstatning for den militære utdannelse regimentssamlingene skulde ha git dem. Til gjengjæld er det ikke mer end rimelig om myndighetene paa sin side viser imøtekommenhet naar foreningen ber om hjælp til sit arbeide.
Ønsket om et frivillig øvelsesapparat ble avvist av Forsvarsdepartementet etter anbefaling av Generalstaben. Dette med bakgrunn i at forslaget om et slikt øvelseskompani bestående av frivillige soldater ikke var godt nok utredet til at man kunne ta stilling til ønsket.
Støtten til VOFs krigsspill var derimot klar, og både krigsspillene og andre kurs foreningen arrangerte i mellomkrigsårene var svært populære blant foreningens medlemmer.
Foreningen hadde en egen øvelsesavdeling, og i mars 1928 dro denne til Frognerseteren for å øve på vinterbivuakk.
– Man gjorde seg mange gode erfaringer, blant annet kunne Borchgrevink konstatere at Aftenposten varmet like godt som et mavebelte, het det seg i rapporten som kom i påfølgende utgave av Pro Patria.
Etter en natt i snøhuler førte avdelingens leder Carl Stenersen avdelingen over «dal og hei i en ekte fart» inntil alle mann kunne returnere til bebyggede strøk.
I tillegg til VOFs egne kurs, var det mot slutten av 20-tallet åpent for vernepliktige offiserer å delta på speiderkurs ved Hærens flyvevåben. Godkjent kurs gav adgang til å gjennomføre resten av sine samlinger som speider hos flyvevåbenet.
Krigsspillene arrangert av foreningen var særlig populære. Søndag 6. mai 1928 deltok 70 vernepliktige offiserer fra «Krigsspilpartiet» på en gjennomgang av marinens krigsfartøyer. Gjennomgangen startet med at marinen stilte S.S .Farm som transportmiddel fra Oslo til Horten. Vel fremme ble både lokasjon og fartøy grundig vist frem av marineoffiserer, før det hele ble avsluttet med en middag i Sjømilitære Samfund hvor blant andre admiral Dawes og en rekke marineoffiserer deltok.
Krigsspill og andre øvelser holdt seg populære gjennom hele 30-tallet, med både teoretiske og praktiske øvelser. Stabsadjutant i generalstaben, Kaptein E. Søvik, ledet mange av disse. Blant annet fikk rundt 60 reserveoffiserer delta på vinterfellesøvelse i Hurdalen 14. til 19. mars 1938. Denne øvelsen ble avsluttet med tur til Oslofjordens ytre befestninger om bord i mineutleggeren »Glommen».
I tillegg ble det holdt jevnlige krigsspillkurs på Kavaleriets befalsskole på fredagskveldene, for å ytterligere øke kompetansen hos VOFs medlemmer.
Uro
Som kjent var mellomkrigstida preget av urolige tilstander. Den første verdenskrig var friskt i minnet, og man så derfor med uro på hva som skjedde ellers i verden. Kaptein Alf Saxlund, VOFs formann i 1939, var tydelig på at forsvarsarbeidet måtte prioriteres.
– I løpet av det siste år er der skjedd et omslag i stillingen til forsvaret i det store lag av vårt folk, således at det nu er klart at folkeviljen krever at landet skal forsvares istedenfor å legges åpent. Vi skal ikke stå med hatten i hånden, hvis vi blir angrepet, og heller ikke innskrenke oss til å knytte neven i bukselommen. Viljen er tilstede nu om det enda skorter på evnen.
Formannen oppfordret i Pro Patria nummer 1 1939 samtlige av VOFs medlemmer og andre medlemmer av reserven til å søke den tjeneste det var mulig å få, slik at reserven kunne yte sitt beste bidrag til forsvaret.
I samme utgave skrev Saxlund følgende om regjeringens budsjettforslag for Forsvarets vedkommende:
– Regjeringen har fremsatt et budgettforslag som betyr på stedet marsj for rikets vern. Vil det si at våre ledende menn ikke fornemmer krigsfaren ute i verden? Eller mener man at vi ligger så langt ute i periferien at vi også denne gang kan regne med å forbli nøitrale?
Det ville unektelig vist større fremsyn om man, belært av alle tiders historie, hadde innsett at bare et sterkt forsvar og en ubøielig forsvarsvilje kan sikre freden for vårt land.
Vi ulønte og vernepliktige befal har i det det år som kommer et stort ansvar. Vi vet hvordan vårt forsvar er stedt, vi kjenner den enorme vågnad vi løper for at vår ungdom til fånytte skal bli kanonføde.
Krig et faktum
Pro Patria nummer seks 1939 kom ut i oktober. Krig lenger sør i Europa var nå et faktum, noe VOF tydelig adresserte:
– Det store krigsspill om verdenshegemoniet er i full gang. Jordens to største og edleste nasjoner har valgt å la kanoner og mitraljøser avgjøre stridsspørsmålene. For oss små blir det bare å gjøre som statsminister Michelsen sa i sin tid «å holde kjeft».
For VOF var krigsutbruddet en viktig anledning til å understreke egen betydning, og det ble oppfordret på det sterkeste til å delta i foreningens krigsspill og holde kunnskapene ved like i tilfelle behovet skulle melde seg. Samtidig var kun en tredjedel av landets vernepliktige befal medlem i VOF. Foreningen brukte uroen og etter hvert krigsutbruddet til å understreke betydningen av å stå sammen og ikke minst utnytte de kursmulighetene foreningen tilbød i tilfelle krigen skulle nå Norge.
Kursene ble med det svært populære, og vinteren 1939 til 1940 måtte festsalen til universitetet i Oslo tas i bruk for å få plass til alle som ønsket å delta.
Uroen i Europa utløste på ny nøytralitetsvakt her til lands, og som under den første verdenskrigen var det en rekke vernepliktige offiserer som ble innkalt til tjeneste høsten 1939. Frem mot 9. april 1940 var VOFs kurs svært attraktive, og inkluderte alt fra teoretiske krigsspill til gjennomgang og studier av nye våpensystemer som Colt-mitraljøsen, bombekasteren og Forsvarets nye maskingevær. Studien av disse våpensystemene var så populær at det våren 1940 ble holdt fire ganger for at alle interesserte skulle få med seg gjennomgangen. Forhåpentligvis gav dette et godt utbytte under motstandskampene.
Frivillig militæropplæring
I 1940 ble Hærens frivillige militæropplæring startet opp. På 30-tallet ble et større antall vernepliktige nektet tjeneste gjennom fritrekning. Dette var en form for loddtrekning, som passerte flere skuffede ungdommer i det som tidligere var en svært foraktet «Kongens vrakstokk».
Med Hærens frivillige militæropplæring benyttet mange av disse skuffede ungdommene muligheten til å få en militær utdannelse. Naturligvis var det vernepliktige offiserer som stod for utdannelsen av disse frivillige soldatene, og med noen ukentlige kveldsøkter en verdifull utdannelse. Flere av disse frivillige soldatene deltok med heder i kampene om Norge våren og sommeren 1940.
Dette kommer vi tilbake til i vår historiske artikkel om vernepliktige offiserer under den andre verdenskrig.
