Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot jubileet i juni 2021.
Dette er den tredje artikkelen i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart og reservistenes rolle frem mot 1905 og frigjøringen fra Sverige.
Nøytralitetsvakt og forsvar
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble det på nytt behov for et krafttak i landets forsvar. Dette førte til nok en utbygging av reservebefalskorpset som både stod i beredskap og regelmessig skiftet om å gjøre tjeneste ved avdelingene som vernet landets grenser og nøytralitet.
Den norske politiske ledelsen ble overrasket over krigsutbruddet i 1914, og forberedelsene gjort for en eventuell storkrig var mangelfulle. Særlig gjaldt dette forsyningssituasjonen, og lagrene av korn og kull var svært små her til lands da krigen brøt ut. Statsminister Gunnar Knudsen sa i en tale februar 1914 at «for tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år».
Den militære beredskapen var noe bedre stilt. 1905 var friskt i minnet, og Forsvaret hadde holdt jevnlige storøvelser i de påfølgende årene etter frigjøringen fra Sverige. I tillegg var det flere internasjonale kriser i Europa i årene frem mot 1914, noe som flere ganger hadde økt forsvarsbevilgningene her hjemme.
Krav om beredskap
Vernepliktige Officerers Forening, VOF, var blant flere som hadde reist krav om en betydelig sterkere forsvarsberedskap gjennom disse årene. At Nordsjøen ville bli et sentralt krigsteater under en potensiell krig var gjengs oppfatning. Under den såkalte Marokkokrisen i 1911 befant plutselig store deler av den tyske nordsjøflåten seg i fjordene på Vestlandet, noe den norske opinionen så på med stor uro. Bedre ble det neppe av at Storbritannia ikke ville garantere norsk nøytralitet ovenfor norske myndigheter. Den britiske marinens ledelse mente nemlig at det kunne bli aktuelt å besette strategiske punkter langs norskekysten under et eventuelt oppgjør med Tyskland.
I disse urolige årene vokste forsvarsviljen i borgerlige kretser. I 1912 ble en storstilt flåteplan drevet gjennom. Tidligere flåtestrategi fokuserte sjøforsvaret rundt Oslofjorden, og det eksisterte ingen flåtestasjoner nord for Bergen. Den nye flåteplanen styrket sjøforsvaret av Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
Krig et faktum
Med skuddene i Sarajevo den 28. juni 1914, hvor den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie ble drept, ble krig etter hvert et faktum. Drapene gjorde som kjent et allerede spent forhold mellom Østerrike-Ungarn og Serbia og de respektive partenes allierte enda mer betent, og regnes av mange som den utløsende faktoren til krigen.
Den 1. august erklærte Tyskland krig mot Russland, fire dager etter at Østerrike-Ungarn offisielt gikk til krig mot Serbia. Tysklands krigserklæring mot Russland var i praksis også en krigserklæring mot Russlands allierte, Frankrike, som igjen var støttet av Storbritannia.
Her hjemme ble nøytralitetsvernet beordret oppsatt søndag 2. august 1914, mens ekstramannskaper til marinen og kystfestningene ble innkalt allerede dagen før.
Nøytralitetsvernet betydde full krigsmobilisering av marinen og mobilisering av de planmessige dekningsavdelingene fra hæren. Kystartilleriet ble satt opp i tilnærmet full krigsstruktur.
Tyngden av nøytralitetsvernet ble lagt på kystforsvaret, da det var her det var størst mulighet for nøytralitetskrenkelser. Hæren var likevel tallmessig størst, med sine 9332 mann mot marinens 4120 mann i nøytralitetsvernet.
Ekstraordinær tjeneste
Gjennom de fire årene krigen pågikk, ble de fleste reservister innkalt til ekstraordinær tjeneste. Særlig nøytralitetsvakten krevde et høyt antall befal i sersjant- og løytnantsjiktet. I marinen ble hele flåten satt på krigsfot og dette førte naturligvis til stor belastning på alt befal. Som ryggrad i nøytralitetsvernet ble panserskipene kjøpt inn før århundreskiftet holdt samlet sammen med ytterligere to panserskip som ble bestilt i 1912. Disse skulle bare gripe inn mot alvorlige nøytralitetskrenkelser eller åpenbare krigshandlinger mot Norge som nasjon.
I marinen var de fleste reservebefalene om bord på torpedobåter. Disse mindre og raske båtene var spredt i grupper langs kysten med kort beredskapstid i tilfelle noe skulle skje. Av 140 reserveoffiserer i marinen tjenestegjorde 28 i mer enn fire år, mens 27 var kalt inn i mindre ett år. Mange de resterende tjenestegjorde opp mot tre år under den første verdenskrigen.
På kystfestningene ble oppsetningene organisert slik:
Artillerioppsetningene hadde full oppsetning i tillegg til en reserve på 20 %.
Signal- og mineavdelingene var oppsatt med 80 % av krigsoppsetningen med en reservestyrke på 20 %.
Dette betyr at samtlige kanonbatterier i kystartilleriet var oppsatt med pålagt ildberedskap og at alle minefelt var lagt ut. Bevoktningslyskasterne var i full drift hver natt og permanent sjøbevoktning var utplassert i samarbeid med marinen. Dekningsavdelinger fra hæren var i beredskap, klare til å rykke ut dersom behovet skulle oppstå.
De menige reservistene ble innkalt til tjeneste i åtte til ni måneders perioder. For befalet var belastningen betydelig større. I tillegg til pålagt tjeneste ved regimentssamlinger og nøytralitetsvern ble det satt opp en rekke kurs og befalstreninger. Dette førte raskt til en befalsmangel på særlig de lavere nivåer. For å veie opp for dette begynte Krigsskolen og underoffisersskolene med utvidede opptak, men selv dette strakk ikke til. Forsvarsdepartementet ga derfor tillatelse til å gjennomføre kortvarige kurs for å utdanne lagførere og troppssjefer. Elevene til disse kursene ble hentet fra de stridende menige, men med krav om fullført utdannelse ut over folkeskolen.
En av elevene på disse frivillige kursene var Thor O. Hannevig. Han ble kjent for å organisere motstand ved Vinjesvingen i april 1940, ved å tilegne seg våpen og ammunisjon fra IR-3 sitt forlatte tren. Med dette og frivillige soldater under seg fortsatte Hannevig kampene etter at hans regimentssjef hadde beordret overgivelse. Han kommer vi tilbake til i en kommende artikkel om andre verdenskrig.
I hæren var det to varianter av befalskurs som ble satt i gang i 1916. Underbefalskurs med en varighet på inntil 160 dager og pelotongførerkurs med en varighet på 135 dager. Sistnevnte bygget videre på bestått underbefalskurset. Disse ekstraordinære kursene pågikk frem til og med 1918, sammen med flere kurs i regi av Skyteskolen for infanteriet. De arrangerte kurs på inntil 30 dager for å utdanne ulønte offiserer og fastlønnede underoffiserer til lederstillinger ved både landvernet og reserveavdelinger.
Marinen hadde store behov for avløsere av de mange vernepliktige sjøoffiserene som sikret overvåkningen av kysten. Først i april 1918 kom tillatelsen for et nytt kurs for skipsførere på plass. Etter to måneder på Sjøkrigsskolen ble 20 yngre skipsførere beskikket til reserveløytnanter med seks måneders tjenesteplikt. Majoriteten av disse hadde allerede harde krigsopplevelser til sjøs bak seg. Verdt å bemerke seg her er at initiativet for kurset ikke kom fra marinen, men fra Norsk Skipsførerforbund. Mange av medlemmene her var vernepliktige sjøoffiserer som forstod at det eksisterte et stort uutnyttet befalspotensiale blant sine kolleger. Dette potensialet ivret de etter å få utnyttet på en god måte for Forsvaret.
Fred
Den 15. november 1918 ble nøytralitetsvernet avviklet. Tjenesten hadde ofte bydd på vanskelige og til dels kummerlige tjenesteforhold, men norske avdelinger løste like fullt oppdraget med å vokte landets nøytralitet. Belastningene ble i stor grad båret av reservebefalet med sine stadige innkallinger og med det fravær fra sine familier og daglige virke.
Hans Majestet Kong Haakon skrev følgende i sin takk til nøytralitetsvernet:
Nu, da det er bestemt at nøitralitetsvernet skal avvikle, vil jeg benytte anledningen til å uttale min anerkjennelse og takk for den plikttroskap og offervilje som har vært vist, og for den udmerkede måte hvorpå Hærens og Flåtens nøitralitetsvern har utført sin oppgave i de ca 52 måneder som dette har vært oppsatt.»
Den store belastningen nøytralitetsvernet hadde påført reservestyrkene sørget for at reservistene fikk opparbeidet gode erfaringer og en profesjonalitet som kom godt til nytte drøye 20 år senere.
