58 PROPATRIA | 5 | 2024 Force Model (NFM) har et annet fokus enn den tidligere Nato Response Force (NRF). Nå snakker man om et tre-trinns konsept for en Allied Reaction Force (ARF). Styrken deles i tre, med ulik størrelse og klartid. I tillegg til denne organisasjonsendringen, er det utviklet en policy for Nato som kalles Det strategiske konsept. Konseptet bekrefter at Natos hovedformål er å sikre alliansens kollektive forsvar, men basert på en 360-graders tilnærming. Man ser ikke bare mot øst. Ambisjonene ligger langt utover den militære delen av sikkerhetsaspektet. Konseptet fremhever viktigheten av komplementært samarbeid med partnere, spesielt EU. Satsningsområdene som er nevnt, er militær mobilitet, motstandskraft og klimapåvirkninger, cyber- og hybridtrusler, felles øvelser og styrket forsvarsindustri. Det økte søkelyset på totalforsvarskonseptet, med utspring i Nato-traktatens artikkel 3, og i den forbindelse samarbeid mellom EU og Nato, bekreftes i våre møter. EU har, som Nato, gjennomgått store formelle organisasjonsendringer. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, herunder altså forsvarspolitikken, styrer forsvarssamarbeid og koordinering av krisehåndtering, inkludert sivile og militære operasjoner i utlandet. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men Norge bidrar via egne avtaler. Styrker forsvarsindustrien Den norske EU-delegasjonen understreket i møtet med oss det økte fokuset på styrking av forsvarsindustrien for å sikre uavhengighet og konkurranse når det gjelder kritiske komponenter og varer. Arbeidet reguleres gjennom den forsvarsindustrielle strategien (EDIS), som er et nytt forsvarsprogram under Direktoratet for forsvarsindustri og romfart. Forsvarsprogrammet fremheves også av SHAPE. I Nato trekkes det frem at EU har tatt kvantesprang innen sanksjonsregimet og med bidrag til våpenkjøp. Politiske motsetninger mellom enkelte medlemsland bremser likevel CSDP, og også prosessene i Nato. At flere nøytrale medlemsland i EU har politiske forbehold om internasjonalt militært samarbeid generelt, trekker i samme retning. Slike forbehold setter også skranker for partnerlands deltagelse i EUs aktiviteter. Et eksempel på organisasjonsendringer i viktige EU-organer, finner vi i EUs utenrikstjeneste (EEAS). Organet har et betydelig ansvar for forsvarssektoren, og i utøvelse av CSDP. Organisasjonen har bemannet opp, og reorganisert seg betraktelig. På nivået under sjef EEAS, er det en egen militærkomite, og et etterretnings- og situasjonssenter. På samme nivå ligger militærstaben EUMS. Denne skal gi tidlig varsling, situasjonsvurderinger, strategisk planlegging, konseptutvikling, opplæring og utdanning, samt støtte til partnere. Det er innført mekanismer for planlegging etter mønster av Nato. EUs strategiske kompass I 2022 vedtok EU et «strategisk kompass», tilsvarende Natos strategiske konsept, som tydeliggjør EUs utenriks og sikkerhetspolitikk. Som et bakteppe til kompasset ligger en «integrert tilnærming». Denne skal sikre sammenhengende og helhetlig engasjement fra EU i eksterne konflikter og kriser, ved å bruke riktige virkemidler til enhver tid – gjennom alle faser av en konflikt. EU har militære styrker på 5000 hoder tilgjengelig, og 250 sivile eksperter skal kunne deployeres innen kort tid ved krise. Sentralt står den forsvarsindustrielle strategien, (EDIS) som nevnt over. Innsatsen følges opp av et eget kontor i utenrikstjenesten. Innsatsen målrettes omtrent som i Natos strategiske konsept. Man skal samarbeide komplementært, og koordinere tett med Nato og andre partnere – som Norge. Forstår hverandre – og samarbeider godt EEAS fremhever at Norge er den tettest samarbeidende nasjonen utenfor EU, og at partene forstår hverandre godt. Dette bekreftes av den norske EU-delegasjonen, som sier at Norge og EU i den siste perioden har brukt sine samarbeidskanaler fullt ut, og har felles oppfatning av den endrede sikkerhetssituasjonen. Vi forsøkte også å få litt innblikk i den uformelle strukturen i og mellom organisasjonene. Ved Nato-hovedkvarteret ble det fremhevet at det er en kamp om posisjoner mellom de ulike allierte, og at dobbel lojalitet skaper lekkasjer av informasjon til ulike sider. Det gjør organisasjonene uoversiktlige, og kommunikasjonen vanskelig å styre. Diskusjoner i Nato kommer ofte etter diskusjoner mellom de samme landene i EU-fora. Slik kan EU-partnerland som Norge gå glipp av kommunikasjon og påvirkningsmuligheter.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTE4MDQ5MA==