PROPATRIA | 5 | 2024 45 HISTORIE tunge vinteruniformsjakka av saueskinn ble erstattet med ei norsk feltuniformsjakke, og ryggsekkene ble pakket med alt de hadde av proviant, tørre klær og ammunisjon. I 21-tida 28. april startet skigruppa fra Kringsætrin. De fryktet at tyske avdelinger allerede befant seg ved Mysusæter, så ruta ble lagt østover mot Furusjøen, og derfra mot Rondvassbu. Det ble en omvei på 20 kilometer. I 06-tida på morgenen 29. april fikk de noen timers kvil ved Rondvassbu, før de i 14-tida fortsatte mot Høvringen. Alastair Mackenzie var ingen rutinert skiløper, men han var viljesterk, og i god fysisk form. Det største problemet var hælreimene, som strammet hardt gjennom militærstøvlene og laget store gnagsår oppover hælene. Han måtte bare bite tennene sammen og trosse smertene. Dombås besatt av fienden Den siste etappen, fra Høvringen til Dombås, var unnagjort ved midnattstider 30. april. Soldatene snek seg inn på stasjonsområdet, usikre på om de ville møte venn eller fiende. Alt virket merkelig stille og øde. Lagføreren påtok seg å rekognosere mot sentrum uten våpen og uniformsjakke. Da han ikke kom tilbake som avtalt, listet også Mackenzie seg av gårde mot sentrumsbebyggelsen. I et vegkryss nedenfor stasjonsområdet, observerte han en vaktpost. Kort etter hørte han høye stemmer fra et hus like ved. De snakket utvilsomt tysk. Mackenzie snek seg tilbake til stasjonsområdet. Der hadde lagføreren kommet til samme konklusjon, Dombås var besatt av fienden. Stemningen var laber. Alle var gjennomvåte, det var bitende kaldt, maten var oppspist og Mackenzie verket i føttene. Likevel var det bare å spenne på seg skiene igjen og komme seg i skjul utenfor Dombås. «Alle var gjennomvåte, det var bitende kaldt, maten var oppspist og Mackenzie verket i føttene» Videre mot Åndalsnes Hadde soldatene hatt tilgang til nyheter, ville de fått vite at den britiske militærledelsen 29. april hadde beordret full tilbaketrekning fra Sør-Norge. Under statsrådsmøtet i Molde samme dag, måtte regjeringen innse at protestene var nytteløse. Sent på kvelden 29. april forlot også regjeringsmedlemmene, kongen og kronprinsen Molde, om bord i krysseren «Glasgow», med kurs for Nord-Norge – der kampene skulle fortsette. Uvitende om krigssituasjonen, bestemte soldatene seg for å gå mot Åndalsnes. I skjul av nattemørket, holdt de seg i nærheten av jernbanen. Da det lysnet av dag, oppsøkte de en gård et stykke ovenfor jernbanelinjen. Der ble de godt mottatt, og fikk servert en deilig frokost. Etterpå kunne de unne seg en kvil ved låven. Mackenzie var imidlertid urolig. Jernbanelinjen lå nær hovedvegen nedover Romsdalen, og om natta hadde de observert en motorsykkel med to tyske soldater på veg vestover. Karene hadde gjemt seg under ei jernbanebru, og der fant Mackenzie tilfeldigvis ei britisk proviantkasse. Det var lite mat igjen, men mye brennevin, og han og flere andre fylte opp feltflaskene med rom. De norske soldatene ville følge jernbanelinjen etter noen timers søvn, mens Mackenzie takket for laget og tok skiene fatt opp mot fjellsiden med kurs vestover. Om ettermiddagen kom han til et gårdsbruk, der han tok sjansen og banket på. Kona på gården var Soldater fra Møre Infanteriregiment (IR-11) på ski med kvite overtrekksdrakter i april 1940.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTE4MDQ5MA==