42 PROPATRIA | 5 | 2024 HISTORIE Retretten fra Otta i 1940 Mot slutten av april 1940 måtte norske og britiske soldater trekke seg tilbake fra Gudbrandsdalen, da tyske avdelinger rykket nordover med pansrede kjøretøy og flystøtte. For den britiske løytnanten Alastair Mackenzie ble det en dramatisk retrett fra Otta. PP/ PER ARNT HARNES nnn Løytnant Mackenzie tilhørte en del av Green Howards. Den 24. april 1940 ble avdelingen hans sendt med «HMS Griffin» fra Rosyth i Skottland, og ankom Åndalsnes utpå kvelden samme dag. Da hadde bombingen av Åndalsnes allerede pågått i fire dager. Likevel kunne de britiske soldatene stue seg sammen i et togsett fra stasjonsområdet om morgenen 25. april. Like før Dombås måtte toget stanse, ettersom stasjonsområdet var skadet av den tyske bombingen. Soldatene fikk ordre om å marsjere mot Dovre, men noen kilometer sør for Dombås slo de leir. Etter iherdige reparasjonsarbeider i løpet av 26. april, fikk banemannskaper klargjort et togsett som kunne frakte soldatene sørover fra Dombås utpå kvelden. Omkring klokka 03:00 ankom britene Otta. Harde kamper ved Otta Etter ankomsten, fikk løytnant Mackenzie og resten av kompaniet hans, «C-kompaniet» ordre om å etablere en forsvarstilling. Hele dagen gikk med til å bære forsyninger fra hovedkvarteret på Otta opp til Kringen, der det ble gravd skyttergraver og etablert maskingeværstillinger. I 23-tida på kvelden var kompaniet, ledet av kaptein Peter Armitage, klart til strid. Mackenzie har skrevet at soldatene var ved godt mot da det ble servert brødmat og varm te tidlig på morgenkvisten 28. april. Fra stillingene hadde C-kompaniet god oversikt over dalføret. Kvelden før hadde britene observert soldatgrupper på marsj nordover. Dette var britiske soldater på retrett fra kamper ved Kvam. Ved 08-tida kom den første bølgen av tyske fly som angrep den østre delen av dalføret med bomber og mitraljøser. Mackenzie har beskrevet hvordan bombene falt svært nær de britiske stillingene, slik at hjelmene føk av mens stein og grus ble virvlet opp – og mye skog ble meiet ned. Snart kunne soldatene skimte tyske pansrede kjøretøy. Det skulle etter hvert vise seg at den tyske styrken besto av flere tusen soldater med stridsvogner, en motorisert maskingeværbataljon, og artilleri. Spydspissen av denne angrepsstyrken satte inn støtet mot soldatene fra Green Howards ved Otta. C-kompaniet disponerte bare lette våpen, med maskingevær som snart viste seg å ha liten effekt. I 12-tida kom et nytt luftangrep, der flyene konsentrerte seg om vestsiden av dalføret. Mackenzie merket at det spredte seg en følelse av håpløshet blant soldatene i kompaniet, og ut på ettermiddagen fikk de ordre om å trekke seg lengre oppover i dalsiden. Samtidig som den tyske hovedstyrken angrep sentrum av Otta, rykket også tyske avdelinger mot dalsidene. Kontakten mellom C-kompaniet og hovedkvarteret ble brutt, og kompanisjefen ble engstelig for at tyske soldater skulle innta områder ovenfor C-kompaniet. I denne situasjonen ga kaptein Armitage ordre om tilbaketrekning oppover mot høyfjellet. Soldatene var under stadig mitraljøseild fra angriperne. Vinterkrigføring Før krigen hadde Mackenzie studert ved et college i Sveits, der han fikk prøvd seg på både fjellklatring og skigåing. Da britene ville sende en militæravdeling til Alastair Douglas Mackenzie som 23-åring våren 1940. Bildet er henta fra boka «The Remarkable Story of Leutenant Alastair Mackenzie in Norway» som sønnen Mark Mackenzie ga ut i 2023 sammen med Ulrik Sverdrup Molton, og er gjengitt med tillatelse fra forfatterne.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTE4MDQ5MA==