PROPATRIA | 4 | 2024 13 sjonal legion, og lærte bort førstehjelp. Legionen ble satt inn ved fronten, og «Gunnar» var selv i første linje og opplevde krigen i all sin gru. Krig er i sin natur forferdelig, og det har satt sine spor hos «Gunnar». Å reise hjem til Norge utløste en anger, en følelse av å ha sviktet vennene som fremdeles var i Ukraina. Nettene var vanskelige. Når søvnen først kom, kunne han plutselig våkne brått, som av et mareritt. Heldigvis har dette blitt bedre, og mange av de «Gunnar» delte skyttergravene med, har også reist hjem. – Man har jo et ansvar her hjemme, og valget om å dra til et land i krig påvirker også mine nærmeste, sier «Gunnar». Norske myndigheter har frarådet reiser til Ukraina, gjennom Utenriksdepartementets reiseråd, og det er heller ikke noe sikkerhetsnett for de som velger å bidra på samme måte som «Gunnar». – Det er jo synd at man mister mye av støtten man ellers har hjemmefra. Det skaper en ekstra utrygghet. Men samtidig så ser jeg jo at myndighetene ikke vil bli oppfattet som om de oppfordrer sine innbyggere til å dra heller, reflekterer «Gunnar». Han kunne tenke seg en mellomløsning, slik at personer med etterspurt kompetanse kunne reise, i dialog med myndighetene, uten at dette medførte et komplett tap av sikkerhetsnett i Norge. Utdanning «Gunnar» var den eneste «medicen» i kompaniet da han ankom en treningsleir langt vest i Ukraina. Allerede den første dagen kom det medsoldater med skader eller sykdom. – Jeg ble godt tatt imot av alle jeg møtte, og jeg var glad for at de følte de kunne komme til meg hvis det var noe de trengte eller som jeg kunne bidra med. De to første ukene ble brukt til trening, og «Gunnar» påtok seg et ansvar for å utdanne sine medsoldater i førstehjelp. Gruppen hadde mye forskjellig kompetanse, som spredte seg fra noen få måneders rekruttutdanning til mange år i den franske fremmedlegionen. – Det var noen som følte at de måtte si de hadde mer trening og utdanning enn hva de faktisk hadde, men disse ble fort avslørt, da man må vise dokumenter for sin kompetanse. – Det var surrealistisk å komme dit. Jeg skulle jobbe med folk fra Brasil, Frankrike, USA, New Zealand, England, Irland, Mexico og Sør-Korea. Med noen som nesten ikke hadde kompetanse som soldat, og noen som hadde veldig mye. Vi måtte fungere sammen i en situasjon som alle var ukjente med, sier «Gunnar». Møtet med et land i krig var sterkt, og ukrainerne de møtte var glade for at de kom for å hjelpe. – Eldre damer som gir deg en klem i butikken mens de gråter og takker for hjelpen, er veldig rørende og gir deg en ekstra motivasjon til å bidra, forteller «Gunnar». Vest i landet går livet nesten som normalt. Butikker og restauranter er åpne, men man hører luftvernsirenene, som mange riktig nok velger ikke å bry seg om lenger, til daglig. På jernbanestasjonen var situasjonen en annen. – Her møtte man de som hadde flyktet fra områdene lengre øst. Familier som hadde hendene fulle av det de fikk med seg før de forlot hjemmene sine. Man kunne se soldater som hadde kommet vestover i landet for å få behandling for skader. Kontrastene var store. Fronten De to ukene med trening gikk mot slutten. Ryktene gikk på at de skulle sendes til Bakhmut. – Vi var alle sikre på at noen i teltet vi bodde i kom til å bli drept om noen måneder. Dette var noe vi pratet sammen om og spøkte med. Det var kun én som dro hjem, de resterende signerte «Å reise hjem til Norge utløste en anger, en følelse av å ha sviktet vennene som fremdeles var i Ukraina»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTE4MDQ5MA==