Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det publiseres historiske artikler knyttet til forbundets og reservistens historie hver måned frem til juni 2021.
Tekst: Ole Kristian Haagenrud
I forrige artikkel ble forbundets og reservistens tidlige nasjonale historie presentert. Den kan du lese her. I denne artikkelen er temaet reservistens rolle i frigjøringen fra Sverige i 1905.
Vernepligtige Officerers Forening, VOF, ble som kjent stiftet i 1896. Fra første stund var foreningens oppgaver å bygge en landsomfattende organisasjon som kunne arbeide til beste for landets forsvar og hevde vernepliktige offiserer.
Tiden frem mot frigjøringen fra Sverige i 1905 var en hektisk periode. Det var en betydelig oppbygging av landets forsvar, og VOF var aktive sammen med de andre reserveoffiserersforeningene. Helt fra 1870-tallet hadde reserveoffiserer etter søknad fått tillatelse til å delta på ekstraordinær tjeneste. Dette inkluderte deltakelse på krigsspill, skytekurs, befalstreninger og ridekurs utover den pålagte tjenesten de pliktet å utføre.
For VOF ble det etter hvert en hovedoppgave å sørge for at foreningens medlemmer skulle få muligheten til å utvikle sine militære kvalifikasjoner ytterligere. Det var en stor utvikling innen flere militære felt på denne tiden, og det var ikke alt datidenes militære myndigheter lot reserveoffiserene delta på. I tillegg var det ofte få plasser for reserveoffiserene.
VOF organiserte derfor regelmessig egne kurs, krigsspill og skyteøvelser for sine medlemmer. Disse aktivitetene skal ha hatt et svært godt oppmøte. Dette ble gjort for selvkost av både forening og deltakere, noe som gikk ut over både arbeid og privatøkonomien. Denne ordningen ble senere beskrevet som «uverdig for et land som ga seg utseende av å være demokratisk» i boken Den norske hærs vernepliktige offiserer 1864-1933, som kom ut i forbindelse med foreningens 40 års-jubileum.
Ved århundreskiftet utgjorde reserveoffiserene majoriteten av offiserene i felthæren. En kan dermed godt tenke seg at disse gjorde en solid innsats til oppbyggingen av vernekraften som ga grunnlag for at vi kunne hevde Norges selvstendighet i 1905.
Beredskapsøvelser
Reservistene ble i forbindelse med forberedelsene til hevdelsen av nasjonens selvstendighet kalt inn til beredskapsøvelser ledet av reservebefal og reserveoffiserer for første gang siden syvårskrigen som tok slutt i 1814. Daværende statsminister Christian Michelsen hadde flere ganger uttalt at det var nødvendig å stille makt bak unionskravet.
Vi visste alle at det kunne lede til meget alvorlige konsekvenser, også en krig. På det forberedte vi oss også i den tid som gikk forut for den 7. juni. Stillingen var blitt den at landets uavhengighet og frie forfatning fikk hevdes, koste hva det koste ville. Jeg hørte ingen krigsredsel, ingen krigsfrykt. Vi hadde forberedt oss på det som uunngåelig måtte komme, sa Michelsen.
Siden Stortinget vedtok utsettelse av unionssaken i 1895 hadde det blitt smertelig klart at det militære styrkeforholdet mellom Norge og Sverige ville være en avgjørende faktor. Grensen mot øst var ikke forberedt, og veiene inn mot hovedstaden lå åpne. Tidligere mobiliseringsøvelser i hæren hadde også avdekket at denne ikke var klar for kamp på midten av 1890-tallet. Behovet for å bedre landets forsvar var stort, slik at Norge skulle ha et troverdig og avskrekkende forsvar dersom unionsforhandlingene med svenskene ikke førte frem. Det ble holdt flere større feltøvelser i 1890-årene som en del av unionspolitikken på både Østlandet og i Trøndelag.
Store investeringer
Gjennom flere tiltak, blant annet kjøp av to panserskip i 1895, ble landets forsvar bedret. Kystfestninger ble satt opp ved flere byer, og hæren fikk nytt gevær og nytt artillerimateriell. I tillegg ble det iverksatt bygging av befestningsanlegg øst for Glomma, under påskudd av å sikre norsk oppmarsj ovenfor svenskene. I forbindelse med dette arbeidet ble det opprettet et selvstendig artillerivåpen i Norge, Posisjonsartilleriet.
Ved hjelp av befestninger på Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger kunne landstormavdelinger sikre en potensiell mobilisering mot Sverige. Dette var nødvendig siden flere avdelinger hadde lang responstid frem til sine stillingsområder. Planen var at personell fra det nye artillerivåpenet skulle utføre denne sikringsoppgaven. En viktig forutsetning for at dette skulle lykkes var at Posisjonsartilleriet stod under norsk kommando, og ikke under den norsk-svenske kongen. Ved å rekruttere fra landstormavdelingene var det ikke bare sikring av grensen som var viktig, men også opprettelsen av et selvstendig nasjonalt artillerivåpen under formell norsk kommando.
Reservebefalet hadde her en avgjørende rolle. Ulønnet befal fra «det gamle» artillerivåpenet og ingeniørvåpenet ble mobiliseringsdisponert inn i Posisjonsartilleriet.
Vedtatt unionsoppløsning
Den 7. juni 1905 vedtok Stortinget oppløsning av unionen med Sverige. Samme høst begynte forhandlingene i Karlstad, og den 23. september ble forhandlingene avsluttet. Kong Oscar 2 gav fra seg tronen over Norge den 26. oktober. Under forhandlingene var til sammen 22 500 soldater mobilisert her til lands, i tilfelle forhandlingene gikk feil vei. Her var en rekke reservister, blant andre fire bataljoner fra landstormen og ulike artillerioppsetninger en del av grensevakten.
Forhandlingene gikk som kjent godt, og man ble blant annet enige om en nøytral sone mellom de to nabolandene. Dette ga grunnlag for en nedtrapping av den militære beredskapen, og den siste avdelingen returnerte til hovedstaden den 13. oktober. Dermed var grensevakten av 1905 historie. Her viste Forsvaret vilje og evne til å yte sitt bidrag, og med et godt samarbeid mellom militær og politikk kan 1905 stå som et godt eksempel på god samkjøring. Det samme kan også sies om dagens Heimevern og deres bidrag som grensevakter i forbindelse med korona-pandemien. 115 år etter grensevakten i 1905 stod det altså igjen soldater og reservister langs grensen, riktignok med en helt annen bakgrunn.
Fortsatt spent
Selv om unionsoppløsningen ble et faktum, ble det holdt flere store øvelser som må kunne sies å være del av en avskrekkingspolitikk overfor Sverige i årene etter 1905. De fleste øvelsene ble holdt på Østlandet, og i områder som grenset til aktuelle operasjonsområder for en eventuell konfrontasjon med Sverige. Avdelingene søkte å øve i områder med en tilsvarende topografi som deres tildelte teig i tilfelle konfrontasjon med svenskene. Stemningen var med andre ord fortsatt spent, og datidens reservister hadde en høy grad av aktivitet.
En av de større øvelsene i 1907 skal ha bestått av følgende oppsetning:
- 13 917 soldater
- 2459 hester
- 42 kanoner
- 21 mitraljøser
- 573 vogner
For reservebefalskorpset ble 1905 en stor inspirasjon, med en svært positiv holdningsendring ovenfor Forsvaret blant den øvrige befolkningen. Frigjøringen var en stor seier for nasjonen, men det skulle ikke gå mange årene før neste prøvelse– nemlig den første verdenskrigen.
