Begrepet «den forutseende utenriksledelse» ble antakelig laget av oberst Otto Ruge tidlig på 1930-tallet. Det ble i årene som fulgte en del av norsk forsvarsdebatt, og benyttet både av kommanderende general Bauck og av hans etterfølger general Laake. Tanken var enkel nok – det lille forsvaret vi holdt oss med på 30-tallet skulle utvikles når utenriksledelsen så at situasjonen krevde det.
PP/ NILS E NAASTAD, TIDLIGERE FØRSTEAMANUENSIS VED LUFTKRIGSSKOLEN
Vi vet hvordan det gikk.
Men uttrykket er jo ikke av den grunn dårlig. Ideen om at Forsvarets størrelse og innretning skal tilpasses en fremtidig utvikling, har ligget til grunn for alle forsvarskommisjoner de siste hundre år. Det ligger en sjarmerende optimisme her: utenriksledelsen eller forsvarskommisjoner kan se inn i fremtiden, bare de stirrer hardt nok og lenge nok.
Og hver gang viser dette seg å være en nesten vill optimisme. Se bare på noen av de siste eksemplene.
På 1990-tallet var optimismen sterk. Det var slutt på historien, Russland var på rask vei mot demokratiet, og de liberale demokratiene hadde seiret. Fremtiden var lys. Derfor var det rimelig at vi skulle ta ut den såkalte fredsdividenden og bruke mindre penger på forsvar. Så kollapset Jugoslavia.
I 2001 raste tvillingtårnene. Her til lands tok vi fremdeles ut fredsdividenden. For to år siden viste Putin diktatorens irrasjonalitet ved å angripe Ukraina. Også innerst i Middelhavet vet man etter den siste tidens voldsbruk noe om uforutsigbarhet.
I forrige kalenderår la Forsvarskommisjonen frem sin innstilling. Man konkluderer med at det står dårlig til med Forsvaret. Det må tilføres svære beløp før man kan håpe på å få et troverdig forsvar. Nå skal vi satse for å bygge det Forsvaret vi burde hatt i går. Hvordan den internasjonale situasjonen ser ut den dagen vi får et troverdig forsvar – om vi får det – vet ingen.
Realiteten er at den internasjonale situasjonen, med bortfallet av den kalde krigens stabilitet, er blitt ustabil og svært uforutsigbar. Mangelen på stabilitet er slik at forholdene skifter svært raskt.
Det norske Forsvaret, derimot, skifter ikke svært raskt. Endringene kommer langsomt. Ikke nødvendigvis fordi man ikke har råd, men fordi mange ikke vil ha disse endringene. Alle endringsforslag er omstridte.
Man sammenligner det å endre Forsvaret med å snu en tankbåt. Men når det gis ordre til kursendring på en svær båt, vil rormannen umiddelbart gjøre hva han får beskjed om, og maskinfolkene straks justere turtall og motorkraft. Og likevel tar det noe tid, når egentyngden er hundre tusen tonn. Men det er langt enklere å snu en slik båt enn å snu Forsvaret. For i Forsvaret har vi mange rormenn, og de vil ikke nødvendigvis det samme.
Dette betyr for det første at den mer enn hundre år gamle ambisjonen om å bygge et forsvar basert på fremtidens internasjonale konjunkturer, må opphøre.
Forsvarskommisjoners fremtidsanalyse er tull, drømmen om en forutseende utenriksledelse intet annet enn en drøm, som vil forbli en drøm. Den internasjonale situasjonen skifter så raskt at vi uansett ikke rekker å tilpasse Forsvaret til nye hendelser.
Hvordan skal vi så bygge et Forsvar, når vi ikke kan begrunne det med truende skyer i horisonten?
Kanskje vi må begynne med geografien, for kongeriket ligger der det ligger. Vi grenser mot Russland, og farvannene nord om Norge er strategisk sentrale for vår store nabo, Putin eller ikke Putin.
Vi må utvikle et Forsvar som er uavhengig av uforutsigbare politiske hendelser. Militært må vi akseptere overraskelsen. Skjer det noe, vil det gjerne være overraskende. Men vi må ha et Forsvar med tilstrekkelig analytisk kapasitet til at man hurtig skjønner hva som foregår. Deretter må man være i stand til å gjøre noe med det.
Skal vi bygge en viss seighet inn i systemet, må vi enten ha for mye av alt, eller vi må ha reserver. For mye av alt har vi ikke råd til, altså må vi bygge reserver.
Sverre Diesen har pekt på at å utdanne vernepliktige i ni måneder for deretter å kunne bruke dem som soldater i bare tre måneder, er grov sløsing. Og han har rett.
Skal vi benytte verneplikt, og det er vanskelig å se noe alternativ, må vi også utvikle et system med mobiliserbare reserver. Under den kalde krigen kunne vi mobilisere i overkant av 300 000 soldater. Men mange av disse var dårlig trent og mobiliseringsbrigadene dårlig utstyrt. Vi bør ikke holde oss med slike papirtigere.
Vi kan ikke ha større reserver enn at vi har råd til å vedlikeholde den militære kunnskapen gjennom hyppige repetisjonsøvelser. Det sier seg vel nesten selv at vi må ha råd til å holde reservestyrkene med utstyr også.
Vi snakker ikke om hundretusenvis av reservister.
Første verdenskrig var den første store industrielle krigen. Krigen i seg selv var industriell. Styrkene var svært store. I dag er produksjonen både av varer og ild, annerledes. Det er færre soldater på slagmarken, flere i den logistiske halen.
Trolig vil denne utviklingen fortsette, og bety at skillet mellom det militære og det sivile området blir mer utydelig. Færre soldater, men mer sivil produksjonskapasitet.
Da snakker vi ikke bare om å bygge militær seighet, men om å bygge seighet inn i hele samfunnet. For blir vi angrepet, er det ikke Forsvaret som er i krig. Det er Norge som er i krig.
I mange år nå har Forsvaret med små eliteforband nærmest eksistert på siden av samfunnet. Vi har bombet i Libya eller deltatt i bakkeoperasjoner med noen hundretalls soldater i Afghanistan. Men vi andre har operert i dyp fred.
Kanskje kan vi nå se for oss en re-integrasjonsprosess, hvor Forsvaret blir dypere forankret i samfunnet igjen?
