Troen på at terrorbombing hørte historien til, var feil. Knapt noen tenkte at vi igjen skulle oppleve bombing av byer og sivile mål i Europa. Det som nå skjer i Ukraina er en kraftig vekker, og bør få noen hver til å reflektere over «helsen» til vårt eget nasjonale forsvar. Hva skal ressursene virkelig brukes til? Hva gir mest effekt? Hva gir mest beskyttelse?
PP/ØYVIND K. STRANDMAN, PENSJONERT BRIGADER (P) I LUFTFORSVARET
Norge har i dag en svært begrenset luftvernkapasitet både når det gjelder personell og materiell. Luftvern av typen NASAMS er kun gruppert med to små batterier på Ørland, og ett batteri på Evenes.
Disse batteriene har ingen kapasitet mot ballistiske missiler, og systemet har begrenset rekkevidde og begrenset personelloppsett som ikke muliggjør høy beredskap eller operasjoner over tid. Hæren har et lite element med kampluftvern i indre Troms som skal beskytte brigaden. Fregattene har luftvern til selvforsvar.
– Kritisk
Utover dette er det absolutt ingen luftvernbeskyttelse i Norge. Befolkningssentra, sentrale samfunnsfunksjoner, infrastruktur og områder for mottak av allierte forsterkninger har altså ingen luftverndekning. Det er kritisk.
Kampen om luftrommet har pågått i over 100 år. Allerede i 1915 ble det klart at det å beherske luftrommet var en forutsetning for at land- og sjøstyrker skulle kunne operere. Dette er en lærdom som synes glemt, i beste fall fortrengt. Ikke bare av oss, men også av Russland. Etter snart et års krigføring i Ukraina behersker de fremdeles ikke luftrommet.
Russerne tør ikke bruke sitt mest moderne jagerfly SU 57 i kamp, nettopp fordi Ukraina har et meget godt luftvern som stadig blir bedre med tilførsel av vestlig teknologi som NASAMS og Patriot. Med tilførsel av Patriot vil Ukraina ha luftvernsystemer som dekker hele spekteret av trusler som føres frem gjennom luften.
Frem til nå har forsvar mot ballistiske missiler vært en utfordring, slik vi så i det katastrofale angrepet mot Dnipro sørøst for Kyiv, lørdag 14 januar. Med implementeringen av Patriot vil også denne trusselen kunne møtes.
Var nest størst
Luftvernartilleriet var i 1953 den største våpengrenen i Forsvaret etter Infanteriet. Krigsoppsettingsplanen talte i en periode over 20 000 personell fordelt på 21 bataljoner. I 1960 ble NIKE implementert. Dette var et system med den gang ekstreme egenskaper: en rekkevidde på over 150 kilometer og en høydedekning på over 100 000 fot (30 kilometer). Systemet, som hadde god kapasitet mot ballistiske missiler, ble gruppert rundt Oslo og var på beredskap 24/7.
På 1970-tallet reiste NATO krav om at de norske flyplassene som skulle motta allierte forsterkninger i krig, måtte få en bedre beskyttelse mot flyangrep. Dette kravet ledet til utviklingen av Norwegian Adapted Hawk (NOAH). NOAH ble erstattet av NASAMS og utgruppert på seks flystasjoner.
På 1990-tallet var Luftforsvaret internasjonalt ledende i integrasjonen av ulike luftvernsystemer. NORSOL (Norwegian Solution) ble et begrep på integrasjon av ulike systemer med forskjellige kapasiteter.
I 1989 hadde Luftforsvaret 32 luftvernbatterier med systemene L-70, RB-70, NOAH og NIKE. Nærmere 500 befal hadde luftvern som primæroppgave i fredstid, og krigsoppsetningen var på nærmere 15 000 personell. Så begynte nedbyggingen.
Ble ikke erstattet
NIKE ble nedlagt i 1990. Systemet var forutsatt erstattet av NOAH, men slik gikk det ikke. Med F-16 operativ på Rygge var luftforsvaret av Østlandsområdet godt ivaretatt. Greit nok. Men den historiske hukommelsen er kort, og i år 2000 ble F-16 skvadronen på Rygge nedlagt.
Med murens fall og «tøvær» i Europa var fremtidsoptimismen stor, og troen på evig fred og fordragelighet sterkt gjeldende. Forsvaret gikk i stor grad fra å være et rent nasjonalt forsvar til å bli et innsatsforsvar med fokus på internasjonale operasjoner.
I langtidsproposisjonen (LTP) for Forsvaret 2002 – 2006 (Styrke og relevans) står det: «Styrker som utelukkende er egnet for å ivareta rent nasjonale oppgaver, skal videreføres bare i den grad de dekker et klart nasjonalt behov».
Luftvern ble i denne sammenheng ansett som lite relevant, da det ikke var planlagt brukt internasjonalt, og derfor kraftig nedbygget både materiell- og kompetansemessig. Status i 2015-2016 var ett NASAMS batteri på Ørland, og totalt mindre enn 70 personell i luftvernstrukturen.
Teori og praksis
Med en reorientering i sikkerhetspolitikken og fornyet nasjonalt fokus er luftvern igjen relevant. I Stortingsproposisjon 151 S (2015-2016) ønsket regjeringen å «…styrke beskyttelsen av Luftforsvarets baser, mottaksområder for alliert støtte og annen viktig infrastruktur». «Det er helt avgjørende for utnyttelsen av F-35 og andre flysystemer at basene flyene opererer fra er beskyttet», het det.
Forsvarssjef Bruun-Hansen fulgte opp i sitt fagmilitære råd (2019): «Beskyttelse mot kryssermissiler og ballistiske missiler er avgjørende for forsvarsevnen. Det krever en styrking av luftvernet slik at kritisk militær infrastruktur og kommando- og kontrollstruktur er beskyttet.»
Konkret foreslo forsvarssjefen å øke antall luftvernbatterier utrustet med NASAMS fra dagens tre til seks, og i tillegg å anskaffe tre enheter med langtrekkende luftvern til forsvar mot ballistiske missiler.
Dessverre fulgte ikke Stortinget opp sine gode intensjoner. I siste Langtidsplan (LTP), Stortingsproposisjon 14S (2020 – 2021), forlates ambisjonen, og anskaffelsen av langtrekkende luftvern utsettes til etter 2028.
Ikke før om femten år
Både daværende og nåværende forsvarssjef har vært svært kritiske til denne utsettelsen.
I siste investeringsproposisjon og anskaffelsesplan er det avsatt rundt 13 milliarder kroner til NASAMS, mens langtrekkende luftvern igjen er skjøvet ut i tid. Dersom ikke våre politikere «våkner» og tar grep vil vi ikke ha operativt langtrekkende luftvern før nærmere 2040.
Terrorbombing har vi ikke sett i Europa siden andre verdenskrig. Nå demonstrerer russerne stor vilje til å bruke denne strategien i Ukraina, ubekymret over de enorme lidelsene dette medfører for sivilbefolkningen.
Dette forsøket på å demoralisere befolkningen i Ukraina og tvinge frem en kapitulasjon vil de neppe lykkes med. Skal man beskytte seg mot slike angrep kreves imidlertid både et aktivt element i form av luftvern som kan bekjempe en lufttrussel, og et passivt element i form av beskyttelsestiltak for sivilbefolkningen.
Det eneste aktive elementet Norge har i dag er NASAMS. Dette systemet er utmerket i sin rolle, kanskje verdens beste, noe som erfaringen fra Ukraina viser. Utfordringen er at vi kun har tre små batterier, og at systemet har begrenset kapasitet. NASAMS vil ikke alene kunne etablere en tilfredsstillende luftvernparaply over de strategisk viktigste områdene i landet.
Hele Østlandet ligger åpent
Luftvernet skal forsvare nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra. Fra 1960 til 1990 hadde Norge et meget effektivt langtrekkende strategisk luftvernsystem, NIKE, som ga luftverndekning over store deler av Østlandsområdet. Med nedleggelsen av NIKE ble det strategiske luftforsvaret av Østlandsområdet glemt, og hele Østlandet ligger fortsatt «åpent».
– Bør være et folkekrav
Når vi nå ser hva russerne er villige til, er det på tide å reetablere luftvern over Østlandet. Dette ved å anskaffe ytterlige NASAMS batterier og en langtrekkende luftvernkapasitet som også kan stå imot en eventuell trussel om terrorbombing. Dette bør være et folkekrav.
Luftvernet skal sikre mottak av allierte forsterkninger. Det er avgjørende for Norges sikkerhet. Norges forsvar er på ingen måte dimensjonert for å stå alene i en krig. Det har det heller aldri vært. Det er etablert gode planer for mottak av allierte forsterkninger, men for at vi skal kunne dra nytte av disse, må områdene hvor de ilandsettes kunne forsvares. Det kan de ikke i dag.
Luftvernet skal også beskytte Luftforsvarets flystasjoner. De er attraktive og selvsagte mål for en motstander. Dette forsterkes av den formidable kampkraften F-35 utgjør i luften. For en fiende vil det enkleste være å sette flyene ut av spill når de står på bakken.
I dag er beskyttelsen av våre baser ikke tilfredsstillende. Norge har investert nærmere 100 milliarder kroner i F-35, men viljen til å forsvare investeringen, og systemets formidable kapasitet, er dessverre i liten grad til stede.
På tross av helt klare militærfaglige råd registrerer vi at det ikke er politisk vilje til å satse på luftvern. Regjeringen er villig til å ta en betydelig risiko som kan sette hele vårt forsvarskonsept på spill – blant annet i forhold til behovet for alliert hjelp.
Når Regjeringen ikke er villig til å beskytte et slik mottak vil det kunne oppstå tvil om at våre allierte faktisk vil, og kan, komme Norge til unnsetning hvis krisen oppstår. Hvorfor skal våre allierte være villige til å ofre sine beste kvinner og menn når vi selv ikke er villige til å etablere et helt nødvendig forsvar for nettopp å sikre en slik operasjon?
– Haster
Det Norge har behov for en blanding av mobile luftvernsystemer med kort, middels og lang rekkevidde som i sum har kapasitet mot alle typer trusler fra luften. Luftvernet må grupperes slik at det er i stand til å møte de krav som er gitt i Stortingsproposisjon 1 (2022 – 2023): «Forsvarssektoren skal beskytte Norges befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep».
Et tilstrekkelig antall kompetent personell er en klar forutsetning. Økning av personellressursene innen luftvern og kompetanseheving på langtrekkende, strategisk luftvern må starte umiddelbart.
”Hyllevare”
Med et klart blikk mot det som nå skjer i Ukraina, er tiden inne for våre politikere til å lese tidligere forsvarssjef Bruun-Hansens fagmilitære råd en gang til. Her er han klar i sin anbefaling og ber om tre enheter med langtrekkende luftvern.
Når også nåværende forsvarssjef ber om en tidligere styrking av luftvernet, bør dette rådet lyttes til. Det finnes både europeiske og amerikanske systemer på markedet (hyllevare) som er operative og vel utprøvd.
Vi hører stadig at det i dag ikke er en direkte trussel om en væpnet konflikt i vårt område, men krigen i Ukraina har vist oss alvoret. Det mest tillitvekkende vil være å innrømme manglene og intensivere arbeidet med å lukke gapene. Norge har både økonomi og kompetanse – hvis politikerne faktisk ønsker å gjøre noe.
Lønner seg
Krigens grusomheter og ødeleggelser er langt mer kostbare enn å øke forsikringspremien gjennom anskaffelse av luftvernsystemer som sikrer landets innbyggere, byer og kritiske infrastruktur. Sammenliknet med å bruke fly er bakkebasert luftvern en kosteffektiv måte å drive luftforsvar på. I tillegg er bakkebasert luftvern defensivt i sin natur.
Jeg avslutter med å sitere stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjeddes spørsmål til daværende forsvarsminister Odd Roger Enoksen den 1. desember 2021: «Har vi egentlig noe luftvern av hovedstaden?» Enoksen svarte: «Vi har jo NASAMS da, som er mobilt (…) Om det skulle være nødvendig å beskytte hovedstaden på en eller annen måte med luftvern, vil det bli gjort med deployerbart NASAMS-luftvern.»
Er dette troverdig?
”Beskytte Norges befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep”… Hvor er den politiske viljen til nettopp dét?
